Endringsevangeliets forbannelse

Hvor vil jeg så med dette? Til utdanningsreformen i Forsvaret (URE) selvfølgelig. Eller snarere, jeg vil bruke URE som et eksempel på hvor galt det kan gå når endring og reform blir et mål i seg selv.

I boken Norsk byråkrati – kan det bli bedre? redigert av Fridthjof Søgaard, Kristine Offerdal og Kjell Inge Bjerga, gir hovedarkitekten bak URE, ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet Kjersti Klæboe, en tankevekkende beskrivelse av et totalhavari. Selv når hun står midt i den rykende branntomta virker hun skråsikker på at all endring er til det bedre.

Klæboes kapittel er basert på en falsk dikotomi. Hun skriver: «Mange vil hevde at status quo er bedre enn endring – at man vet hva man har, men ikke hva man får.»

Dette er, som man skjønner, et jukseargument. Man kan ikke sammenligne status quo med endring. Status quo er situasjonen i dag, men hva er endring? Til det verre, eller til det bedre? Hvis kommunen kommer og forteller deg at: «Vi må rive huset ditt, men du vil få noe annet», vil de fleste reagere med: «Hva får jeg i stedet»? De vil neppe slå seg til ro med svaret: «Det vil bli en endring».

Hvis erstatningshuset er større, nyere og med bedre beliggenhet enn det gamle, vil mange slå til, men om det er en falleferdig rønne i skyggenes dal vil de fleste betakke seg. Ikke Klæboe: «En reform er i politikken en betegnelse på forandring til det bedre, gjennom planlagte, lovlige og fredelige endringstiltak.»

I Klæboes hode er all reform til det bedre, per definisjon. I realiteten, derimot, kan reformer definitivt være til det verre. Det var hele hensikten med URE. Man skulle bruke betydelig mindre ressurser på militær utdanning, med den hensikt å bruke pengene på noe annet. Resultatet ble, som mange advarte mot, et betydelig dårligere militært utdanningstilbud i Norge, uten at vi har spart en krone.

Jeg vil bruke URE som et eksempel på hvor galt det kan gå når endring og reform blir et mål i seg selv.

Ikke overraskende var derfor daværende statsråd svært nølende til klokskapen i å redusere militær kompetanse i den situasjonen som gjaldt etter Russlands angrep på Krim, og Trumps valgseier i USA. Som Klæboe skriver: «Det krevde mye mot fra forsvarsministeren å møte innvendingene.»

Det er ikke spesielt rart. Se for deg en styrmann på bro. På sin venstre side har hun en fra rederiet som har kommet for å finne måter å kutte utgifter på. På sin høyre side har hun en gammel sjøulk som kjenner disse farvannene godt. Hun på venstre forsikrer om at her er det masse tid og penger å spare på å gå gjennom sundet, og ikke den lange veien rundt øya som man alltid har gjort. Sjøulken advarer derimot på det sterkeste om at sundet er kjent for sine lumske skjær, og at ingen vil komme å redde dem om de kullseiler der inne.

Det må åpenbart ha vært krevende for styrmannen å stå i en slik skvis, men det burde ikke ha vært det. Valget av kurs burde vært opplagt.

Tony Blair møtte også motstand mot endring, men slo seg til ro med at slik vil det alltid være: «I learnt that the process of reform has a certain rhythm to it. When you first propose a reform, people tell you it’s a bad idea: when you’re doing it, it’s hell; and after you have done it, you wish you’d done more of it.»

Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at en slik holdning til endring kan føre riktig galt av stad. Jo mer folk protesterer, desto mer gass må du gi. Jeg vil også tippe at Klæboe vil forklare katastrofen URE med at reformen møtte for sterk motstand, ikke at den var feilslått i utgangspunktet.

Hvor mye feilslåtte reformer har kostet Norge aner jeg ikke, men for alle dem som lever av reformer, og reformer av reformer, som nå utdanningssystemet i Forsvaret er i gang med, er det nok en trøst at man alltid kan skylde på politikerne. Som også Klæboe beroliger seg med: «politisk vedtatte reformer som ikke blir gjennomført, indikerer et demokratisk underskudd[.]»

Jeg tror imidlertid at den jevne skattebetaler ser det på en annen måte. Jo flere håpløse reformer man ikke presser igjennom, desto bedre.