Skadebegrensning er ikke nok i møte med USAs proteksjonisme

Undervurderte multiplikatoreffekter

De negative økonomiske konsekvensene av Trump-administrasjonens handelspolitikk har en tendens til å bli sterkt undervurdert. I dag er rundt halvparten av den globale varehandelen (og en langt større andel av tjenestehandelen og de internasjonale direkteinvesteringene) knyttet til globalt integrerte verdikjeder. I en verden hvor det ikke er uvanlig at over 50 prosent av en eksportvares bearbeidingsverdi er importert, ofte sammensatt av deler fra over tyve land, vil økte handelsbarrierer få langt alvorligere konsekvenser enn tilsvarende tollpolitikk for hundre år siden. 

De negative økonomiske konsekvensene av Trump-administrasjonens handelspolitikk har en tendens til å bli sterkt undervurdert.

Lars Peder Nordbakken
Økonom, Civita

Derfor vil også kritikk og motreaksjoner fra finansmarkeder, velgere og næringsliv slå inn raskere og sperre for de mest radikale utslagene av økonomisk nasjonalisme.

I tillegg kommer en rekke multiplikatoreffekter som forsterker de negative økonomiske konsekvensene: Økt usikkerhet som følge av politisk uforutsigbarhet, en spiral av selektive inngrep for å bøte på negative konsekvenser for enkeltnæringer og bedrifter, tiltagende maktkonsentrasjon, tilkarring og korrupsjon. Alt dette utspiller seg i dagens USA. I sum innebærer dette et frontalangrep på det regelbaserte internasjonale handelssystemet.

Modellberegninger gjennomført av både WTO-sekretariatet, IfW-instituttet i Kiel og IMF viser at USAs proteksjonistiske handelspolitikk først og fremst vil ramme USA selv, og dernest Canada og Mexico, så lenge ikke resten av verden lar seg rive med i en eskalerende handelskrig. Den vil gjøre USA fattigere, spesielt ramme de med lave og midlere inntekter, og øke sjansene for økonomisk resesjon og statsfinansiell krise.

Nye muligheter for friere handel

Mot dette dystre bakteppet er det lett å overse mulighetene. En rekke viktige land har bestemt seg for å gjøre noe mer enn defensiv skadebegrensning, gjennom å bekrefte og styrke sin oppslutning om WTO, samt ta nye skritt for å revitalisere samarbeidet om friere handel gjennom overlappende koalisjoner av villige – såkalte plurilaterale liberaliseringsinitiativ. 

En liten, åpen økonomi som Norge best tjent med å ta del i et bredt, internasjonalt koordinert svar.

Lars Peder Nordbakken
Økonom, Civita

Den lange listen av land som nå enten har, er i ferd med eller som ønsker å inngå nye handels- og investeringsavtaler med EU er illustrerende: Storbritannia, India, Australia, Mercosur (Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Uruguay), Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership (12 land inkl. Japan, Canada, Mexico, Chile, Singapore og New Zealand), samt Sør-Korea og Kina.

Norges retningsvalg

I denne situasjonen er en liten, åpen økonomi som Norge best tjent med å ta del i et bredt, internasjonalt koordinert svar på Trump-administrasjonens irrasjonelle handelspolitikk. Jo flere land som er med, desto lavere er risikoen for at Norge blir alvorlig rammet av handelsproteksjonismens negative konsekvenser for sysselsetting, inflasjon og økonomisk vekst.

EU er nå den mest pålitelige pådriveren for revitalisert frihandel på globalt nivå, samt for å reformere og videreutvikle samarbeidet blant WTOs 166 medlemsland. Norge bør derfor koordinere seg tettest mulig med EU.

I så måte skader det heller ikke at EU også er en garantist for å holde døren åpen for friere handel med USA, dersom USA igjen skulle komme på bedre tanker.