Hva er status for oppfølgingen av Koronautvalgets rapport, hvilke tiltak er gjennomført innen helse, næringsliv, finans og utdanning, og hvordan koordineres arbeidet med våre naboland?

Koronapandemien var en svært alvorlig global helsekrise. Alle sektorer, alle regioner, alle kommuner og alle enkeltmennesker i Norge ble berørt av koronapandemien. Koronakommisjonens rapporter del 1 og 2, samt Koronautvalgets vurdering var at norske myndigheter samlet sett håndterte covid-19-pandemien på en god måte.

Koronakommisjonen og Koronautvalget mente også at det var riktig å møte pandemien med tidlig respons og kraftfulle tiltak, av hensyn til liv og helse og for å unngå at helsetjenestene ble overbelastet.

Koronautvalget skriver i NOU 2023:16 at «I vår evaluering har vi fokusert på momenter og anbefalinger som kan være relevant for ulike typer samfunnskriser, med særlig oppmerksomhet på helsekriser og pandemier». Det jobbes med oppfølging av Koronautvalgets anbefalinger i de ulike sektorene, imidlertid har fokuset i NOU 2023:16 vært på helsekriser og pandemier. Jeg vil derfor på vegne av statsministeren svare på stortingsrepresentant Ingjerd Schie Schous spørsmål.

Jeg vil innledningsvis vise til «Innst. 151 S (2024–2025) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Redegjørelse av helse- og omsorgsministeren og justis- og beredskapsministeren om en samlet gjennomgang av myndighetenes håndtering av koronapandemien» og Stortingets påfølgende debatt om saken 29. april i år.

Helse- og omsorgstjenesten var i stand til å håndtere koronapandemien på en god måte. Koronautvalget peker likevel på behov for ytterligere å styrke fleksibiliteten og omstillingsevnen i møte med større kriser. Videre peker Koronautvalget på at Norge samlet sett har et godt planverk for å håndtere kortvarige eller akutte kriser og krisesituasjoner, men at planverket ikke er like godt tilpasset langvarige samfunnskriser som koronapandemien var et eksempel på.

I Meld. St. 5 (2023-2024) En motstandsdyktig helseberedskap – fra pandemi til krig, presenterte regjeringen den politiske og strategiske retningen for norsk helseberedskap. I meldingen er det fire hovedgrep. For det første omorganisering av den sentrale helseforvaltningen og etablering av en ny modell for helseberedskap, hvor departementet tar en mer aktiv strategisk rolle i det systematiske arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser, planverk og øvelser for å gjøre helse- og omsorgssektoren best mulig forberedt til å møte hendelser i hele krisespekteret. For det andre legges det til rette for å øke helsetjenestes evne til omstilling og fleksibilitet for å møte fremtidige kriser. For det tredje styrkes samvirket på tvers av sektorer, samarbeidet med næringslivet og samarbeidet med frivillig sektor. For det fjerde styrkes det internasjonale helseberedskapssamarbeidet. Motstandsdyktige samfunn settes i økende grad på dagsordenen i Europa og globalt. Deltakelse i EUs styrkede helseberedskap er av strategisk viktighet for å gjøre Norge rustet til å møte fremtidige kriser.

Norge samarbeider tett med de andre nordiske landene om helseberedskap. Nordisk helseberedskapsavtale regulerer det Nordiske beredskapssamarbeidet. Etter Nordisk helseberedskapsavtale plikter de nordiske landene å yte hverandre gjensidig assistanse i en krisesituasjon, informere og konsultere hverandre om tiltak som blir iverksatt i krisesituasjoner, fremme samarbeid ved å fjerne hindringer i nasjonale regelverk mv. og samarbeide om erfaringsutveksling og kompetanseheving.

I helseberedskapsmeldingen slo regjeringen fast at Norge ikke har noe ansvarlig alternativ til å knytte seg til EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Det foreligger i dag ingen gode alternativer til den styrkede europeiske helseberedskapen som nå er fullt etablert i EU, hverken gjennom selvforsyning, nordisk samarbeid eller i andre allianser. Under pandemien samarbeidet Norge tett med EU, men selv om Norge er en del av EUs indre marked og Schengen-samarbeidet opplevde vi en sterk sårbarhet – blant annet i tilgangen på smittevernutstyr og vaksiner. Regjeringen har derfor besluttet at Norge skal arbeide for full deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid på så like vilkår som EUs medlemsland som mulig og er i dialog med EU om en folkerettslig avtale som skal sikre slik tilgang.

I NOU 2022:5 pekes det på utfordringer med forsyningssikkerhet og at myndighetene må rette større oppmerksomhet mot sårbarheter ved Norges internasjonale forsyningslinjer. Regjeringen har fulgt opp utfordringer med forsyningssikkerhet for medisinske produkter ved å etablere Direktoratet for medisinske produkter. Direktoratet er fagmyndighet for legemidler og medisinsk utstyr. Dette inkluderer ansvar for forsyningssikkerhet og beredskap, tilsyn og overvåking, informasjon og veiledning og internasjonalt samarbeid.

I første fase av koronapandemien manglet det beredskapslagre for smittevernutstyr. Sykehusene og kommunene hadde små lagre, og det ble behov for å rasjonere bruken av utstyr. Koronakommisjonen anbefaler i NOU 2022:5 å etablere et nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr for å styrke den framtidige pandemiberedskapen. Dette ble fulgt opp ved at de regionale helseforetakene i foretaksmøtet i januar 2024 fikk i oppdrag å ta ansvaret for et permanent nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr. Ansvaret omfatter eierskap til varebeholdning, innkjøp, rullering, organisering, drift og forvaltning av beredskapslageret. Beredskapslageret skal i hovedsak tilsvare et volum på om lag seks måneders pandemiforbruk av smittevernutstyr som under covid-19-pandemien.

Regjeringen har som mål at Norge skal ha en intensivberedskap som takler naturlige variasjoner, slik at sykehusene raskt kan skalere opp kapasiteten under større kriser. Intensivplasser er svært ressurskrevende, og behovet for antall intensivplasser vil variere. Derfor er det viktig med fleksibilitet slik at kapasiteten til enhver tid kan tilpasses det reelle behovet.

De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å øke intensivkapasiteten og styrke intensivberedskapen. For å følge med på utviklingen rapporterer helseregionene nå årlig på den totale overvåknings- og intensivkapasiteten ved ordinær drift og på beredskapskapasitet. Helseregionene har også laget planer for økning av kapasiteten på kort sikt og lengre sikt.

Intensivsykepleiere er den viktigste faktoren for å kunne bemanne intensivsenger og dermed ha en tilstrekkelig intensivkapasitet. Bevilgningene til utdanningsstillinger i sykehusene for intensivsykepleie og andre spesialsykepleiere er derfor økt og antall utdanningsstillinger i intensivsykepleie er mer enn doblet sammenlignet med 2020.

Regjeringen har videre lagt frem Nasjonal helse- og samhandlingsplan hvor løsninger for å styrke vår felles helse- og omsorgstjeneste samles. En sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste er en forutsetning for at samfunnet skal være forberedt på fremtidige pandemier og andre kriser. Samarbeid mellom kommuner og sykehus er en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Regjeringen har også lagt om finansieringen av sykehus, herunder styrket basisfinansieringen og styrket låneordningen for sykehusbygg. Omleggingen gjør det enklere for sykehusene å prioritere beredskapsarbeid.

I NOU 2023:16 skriver utvalget «For å styrke Norges evne til å håndtere fremtidige pandemier vurderer utvalget at regjeringen bør videreføre og styrke vårt internasjonale engasjement, herunder inngå avtaler som styrker forsyningssikkerheten av varer, utstyr og tjenester». Videre skriver koronautvalget at «Norske myndigheter bør derfor styrke arbeidet for å sikre våre forsyningslinjer for kritiske varer og tjenester gjennom internasjonalt samarbeid».

Internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for Norges forsyningssikkerhet. Vi er avhengig av at internasjonal varehandel ikke stanses eller begrenses betydelig. Dette gjelder ikke bare mat og nødvendige forbruksvarer, men også legemidler og medisinsk utstyr. Nasjonal kapasitet og nasjonale beredskapslagre er viktig, men det vil ikke alene være tilstrekkelig i langvarige kriser.

For næringslivet vil evnen til å fungere i krise, og statens tilrettelegging for dette, ha et bredere fokus enn pandemi isolert. Et fortsatt tett og nært samarbeid med næringslivet i kontekst av totalberedskapen og totalforsvaret er avgjørende. Næringslivets evne og robusthet til å møte kriser, uavhengig av årsak, er det jobbet kontinuerlig med siden pandemien og invasjonen av Ukraina. Det er gjennomført tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget om sårbarheter og avhengigheter i globale forsyningslinjer og bedre utnyttelse av nasjonale ressurser og kapasiteter.

Regjeringen har videre gitt Nærings- og fiskeridepartementets ansvaret for å koordinere departementenes arbeid med forsyningssikkerhet, for å sikre bedre oversikt og robusthet i kritiske verdikjeder, at vi planlegger for det samme og at forsyningsberedskapen henger sammen på tvers.

Regjeringens arbeid med bilaterale frihandelsavtaler er med på styrke Norges forsyningssikkerhet ved å sikre forutsigbar handel med partnerland, og flere ulike kilder for import av nødvendig for varer og tjenester, og markeder for norsk eksport. Norge har en forsyningssamarbeidsavtale med Finland, og søker tilsvarende samarbeid med andre land. Norge deltar videre aktivt i samarbeid om forsyning gjennom EU, NATO og Nordisk ministerråd.

Pandemien har vist betydningen av et regelverk som har hjemler for å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte befolkningen. Hovedinntrykket fra Koronakommisjonen og Koronautvalget er at vi i all hovedsak har et regelverk som har fungert godt. Det pekes imidlertid på behov for tydeliggjøringer og endringer.

Koronautvalget (NOU 2023:16) trekker blant annet frem at «Det er utvalgets vurdering at Norge hadde et godt rettslig rammeverk for å håndtere pandemien i den første akutte fasen. Samtidig er det behov for å endre enkelte deler av lovgivningen og planverket med sikte på håndtering av langvarige kriser». Det var et mål at barn og unge skulle ha så lav tiltaksbyrde som mulig og at man måtte avdempe de negative konsekvensene for barn og unge. Koronautvalget mener likevel at barn og unge måtte bære en uforholdsmessig stor byrde. Utvalget anbefaler videre at «Myndighetene bør sørge for at hensynet til barn og unge gjennomgående tas inn som en del av beslutningsgrunnlaget for tiltak i kriser».

Strenge smitteverntiltak i barnehager, skoler og på fritidsarenaer, var en stor belastning for barn og unge. Erfaringene fra pandemien og kunnskapen vi har fått om negative konsekvenser, gjør at vi må vurdere tiltak som rammer barn og unge annerledes.

Pandemien hadde også til betydelige psykososiale konsekvenser også for andre grupper i befolkningen. Mange eldre opplevde sosial isolasjon i én eller flere perioder. Også her må vi vurdere tiltak annerledes ved neste pandemi.

Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse ble lagt frem i 2023. Her la vi frem en forpliktende opptrapping for psykisk helsearbeid de neste ti årene, med blant annet etablering av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse i alle kommuner. Regjeringen har fulgt opp planen i de årlige budsjettene.

I forlengelsen av erfaringene fra pandemien og anbefalinger fra Koronakommisjonen og Koronautvalget ble det igangsatt et arbeid med bedre bruk av kunnskap i kriser. Arbeidet har vært ledet av Kunnskapsdepartementet, og har hatt deltakelse fra en rekke departement og etater. Arbeidet baseres blant annet på erkjennelsen av at håndtering av kriser bl.a. krever innhenting av nye data og statistikk, rask tilgang til og bruk av eksisterende data, mulighet for deling og kobling av data. Kunnskap om hvordan ulike kriser og tiltak vil kunne påvirke barn og unge står sentralt i arbeidet.

I tråd med foreslåtte tiltak i NOU 2021:6 og videre i NOU 2022:5 ble det bevilget midler i flere runder til tiltak i kommunene for at barn og unge skal kunne ta igjen tapt sosial og faglig læring. Kunnskapen vi har tyder på at pandemien rammet ulikt både geografisk og for ulike elevgrupper, og det er derfor viktig at beslutninger om videre oppfølging og tiltak fattes lokalt og nærmest mulig elevene. Det arbeides fra Kunnskapsdepartementet og direktoratene i ordinære linjer med håndtering av flere utviklingstrekk som kan være pandemirelatert, som eksempelvis økt fravær, skolemiljøproblematikk, svakere faglig progresjon og tegn på dårligere psykisk helse blant barn og unge. Flere av disse spørsmålene ble fulgt opp i Meld. S 34 (2023-2024) En mer praktisk skole. Fremover vil det være vanskelig å isolere hvilke utfordringer som er konsekvenser av pandemien, og hva som skyldes andre årsaker.

Både Koronakommisjonen og Koronautvalget pekte på behov for oppdatert planverk for alle sektorer. I revidert utgave av Styringsdokument for arbeidet med sikkerhet og beredskap i Kunnskapsdepartementets sektor (april 2025) fremkommer det krav til at virksomhetene i utdanningssektoren skal ha oppdatert planverk: «Virksomhetene skal som en del av beredskapsplanen utarbeide en kontinuitetsplan for å opprettholde kritiske funksjoner ved høyt personellfravær, uavhengig av årsak. Pandemi vurderes som et høyst relevant scenario som kan ramme kunnskapssektoren hardt. Det må tas høyde for dette i den enkelte virksomhet ved å utarbeide en egen pandemiplan som utfyller beredskapsplanen.

I Meld. St. 5 (2023-2024) En motstandsdyktig helseberedskap, har regjeringen vært tydelig på at det skal tas spesielt hensyn til barn og unge ved vurdering av tiltak ved kriser og at det skal gjennomføres barns-beste-vurdering. Det skal også legges til rette for medvirkning. Videre påpeker vi at det er behov for mer kunnskap om hvordan ulike tiltak påvirker barn og unge, slik som trygghet, mulighet for sosial kontakt og læring. Innenfor helse- og omsorgstjenesten er barns rett til medvirkning og informasjon, og regulering av barns rett til å kunne samtykke til helsehjelp, tydelig nedfelt i lov- og forskriftsverk. Hensynet til barn er også presisert i oppdatert veileder til utredningsinstruksen.

Helse- og omsorgsdepartementet har foreslått endringer i folkehelseloven, jf. Prop. 82 L (2024–2025) Endringer i folkehelseloven m.m. Erfaringene fra pandemien viser viktigheten av å se på smittevern som del av det tverrsektorielle kommunale arbeidet med å beskytte og fremme befolkningens helse. Et mål med revisjonen er å løfte betydningen av sammenhengen mellom smittevern, beredskap og det generelle folkehelsearbeidet, og hvordan man kan jobbe mer forebyggende. Dette omfatter også å vurdere og vektlegge barnas beste i planer og tiltak.

I tråd med Stortingets ønske har regjeringen igangsatt en bred og helhetlig revisjon av lovverket knyttet til smittevern og helseberedskap. Revisjonen omfatter primært smittevernloven og helseberedskapsloven, men også beredskapsrelevante bestemmelser i annet lovverk blir vurdert. Regjeringen er i ferd med å sluttføre regelverksrevisjonen. Arbeidet er svært omfattende, og det har derfor tatt noe lengre tid enn opprinnelig planlagt. Det har også vært nødvendig å se dette arbeidet i sammenheng med andre pågående arbeid, blant annet lovproposisjonen om endringer i sivilbeskyttelsesloven, jf. Prop. 11 L (2024-2025) Lov om endringer i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidskraftberedskap) og regjeringens stortingsmelding om totalberedskap. Arbeidet vil også sees i sammenheng med kontroll- og konstitusjonskomiteens vurderinger og forslag i Innst. 151 S (2024–2025) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Redegjørelse av helse- og omsorgsministeren og justis- og beredskapsministeren om en samlet gjennomgang av myndighetenes håndtering av koronapandemien, samt Stortingets vedtak i den saken.

Høringsnotatene vil bli sendt på bred høring med lang høringsfrist. Det er et omfattende arbeid og høringsinstansene må få tilstrekkelig tid til å sette seg inn i de mange problemstillinger som dette regelverket rommer.

I Meld. St. 9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen, jf. Innst. 242 S (2024-2025), fremmer regjeringen en rekke tiltak for å videreutvikle samfunnets motstandskraft og gjøre oss bedre forberedt på krise og krig.

Justis- og beredskapsdepartementet skal være fast lederdepartement ved alle større kriser. Erfaringen med kriseledelse fra pandemien og andre alvorlige hendelser, gir Justis- og beredskapsdepartementet godt grunnlag for å ivareta ansvaret. Samtidig skal andre departement fokusere på å ivareta eget sektoransvar i kriser.

Samhandling med private aktører og frivillige styrkes og formaliseres. De skal være delta i beredskapsråd som skal ledes av departementer med ansvar for kritiske samfunnsområder. Rådene skal blant annet benyttes til utarbeidelse av tilstandsvurderinger som skal gi regjeringen bedre grunnlag for tverrsektorielle vurderinger og prioriteringer i beredskapsarbeidet.

Regjeringen vil videre utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap. Langtidsplanen vil forsterke koblingen mellom risikovurderinger og tiltak. Arbeidet med langtidsplanen starter i 2025 gjennom etableringen av rådsstrukturen (beredskapsrådene).

Regjeringen styrker hjemmelsgrunnlaget til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og til Krisestøtteenheten slik disse at kan få inn den informasjon de trenger for å ivareta sine samordningsroller under kriser. Videre arbeider regjeringen med ny lov om grunnsikring av virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer, i fred, krise og krig.

Sivilforsvaret er statens viktigste sivile forsterkningsressurs, og bidro med viktige oppgaver under pandemien. Sivilforsvaret kan støtte nødetatene ved større ulykker og naturkatastrofer og beskytte sivilbefolkningen ved krigshandlinger. Regjeringen vil øke antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret fra 8 000 til 12 000 over en åtteårsperiode.

Den neste store krisen kan være en annen type krise enn en pandemi. Tiltak i Totalberedskapsmeldingen vil bedre samfunnets evne til å kunne forebygge og håndtere alvorlige hendelser. Det gjelder f.eks. styrking av arbeidet mot sammensatte trusler, etablering av en cyberberedskapsordning, styrking av arbeidet med forsyningssikkerhet, styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon og styrking av nasjonal matsikkerhet. Alle disse tiltakene arbeides det med i oppfølgingen av Totalberedskapsmeldingen.