Vold er et kvinnehelseproblem

Hva skjer etter den akutte fasen?

En av de mest effektive tiltakene vi kan gjøre for å bedre kvinners helse på befolkningsnivå, er å redusere omfanget av vold i nære relasjoner. Mange bruker mange forsøk på å klare å forlate en voldelig partner. Å sørge for at hjelpen er der, slik at de lykkes første gangen, er et opplagt tiltak for å begrense volden.

Krisesenteret er der i den akutte fasen, men hva skjer etterpå? 

Krisesenteret er der i den akutte fasen, men hva skjer etterpå?

Malin Stensønes
Generalsekretær, Norske Kvinners Sanitetsforening

Den første tiden etter at voldsutsatte forlater krisesenteret, er en sårbar periode. Vi vet at oppfølging av den voldsutsatte i den første perioden er avgjørende. Dette ansvaret ligger hos kommunene. Krisesenterloven slår fast at kommunen har plikt til å gi de som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, helhetlig oppfølging. Det innebærer ikke bare et krisesentertilbud, men også samordning med andre kommunale tjenester den voldsutsatte trenger, og godt samarbeid dem imellom. 

Mange står på bar bakke økonomisk når de bryter ut. Økonomisk vold, for eksempel at man blir fratatt eiendeler eller tvunget til å ta opp gjeld, er ofte en del av bildet. Man må ha hjelp med bolig og inntekt. I tillegg kommer alle helsekonsekvensene av volden, som også kan være til hindre for å komme i jobb.

Virkeligheten er at mange voldsutsatte møter et oppstykket hjelpeapparat, der det er usikkert hvem som skal gjøre hva. En rapport fra 2022 viser at mange handlingsplaner og veiledere i kommunene ikke legger vekt på reetableringsfasen. Denne fasen er helt avgjørende for å unngå retur til den voldelige partneren. I tillegg har mange av handlingsplanene få konkrete tiltak og mangler forankring hos dem som skal jobbe etter dem, slik at de ikke fungerer effektivt. Riksrevisjonen har også slått fast at svakheter i det helhetlige hjelpetilbudet kan bety at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. Staten har heller ikke fulgt opp at kommunene tar ansvaret. 

Voldsutøvere mobiliserer hjelpeapparatet

For mange kvinner tar ikke volden slutt ved et samlivsbrudd, og de fortsetter å leve i frykt. Både økonomi, felles venner og felles barn kan brukes til å fortsette volden etter et brudd. Dette kaller vi fortsettelsesvold. 

Skal vi lykkes med å snu denne utviklingen, må vi har et hjelpeapparat som er raskt på plass.

Malin Stensønes
Generalsekretær, Norske Kvinners Sanitetsforening

En far som har utøvd vold mot barnas mor, vil for eksempel ofte fortsatt ha kontakt med barna etter et samlivsbrudd. Dette igjen betyr at voldsutsatte mødre må samarbeide med og tilrettelegge for voldsutøverens foreldreskap. En norsk artikkel fra 2024 skrevet av den anerkjente voldsforskeren Margunn Bjørnholt baserer seg på dybdeintervjuer med 46 voldsutsatte kvinner.

Artikkelen viser hvordan mange voldsutøvere mobiliserer hjelpeapparatet etter et brudd. Det kan være gjentatte og anonyme bekymringsmeldinger til barnevernet, politianmeldelser, anker, krav om meklinger eller at overlevering av barn til samvær setter kvinnen i en farlig situasjon. I intervjuene forteller kvinnene om å ha blitt presset til sex i samværssituasjonen, at barnefar nekter å kjøpe barnestol slik at kvinnen tvinges til å kjøre til voldsutøveren sin med barnet, og mange forteller om stor frykt for barnas sikkerhet i forbindelse med samvær.

Også økonomi kan fortsette å ramme kvinner som har brutt med en voldelig partner. Mange kvinner har blitt nektet å jobbe, og har ikke hatt tilgang til egne kontoer. Noen opplever at voldsutøver tar opp lån i deres navn og gjør dem til gjeldsslaver, for andre er det lange rettsrunder som knekker økonomien. Mange kvinner som har levd i voldelige og kontrollerende forhold, har heller ikke et stort nettverk å lene seg på. Flere har kort botid i Norge og har dårligere forutsetninger for å manøvrere i det norske systemet. 

Kvinnene bærer største kostnaden

Norske Kvinners Sanitetsforening krever bedre oppfølging av voldsofre. Skal vi lykkes med å snu denne utviklingen, må vi har et hjelpeapparat som er raskt på plass, med både den kompetansen og den hjelpen som trengs. 

Som samfunn har vi ikke råd til å ikke gjøre mer.

Malin Stensønes
Generalsekretær, Norske Kvinners Sanitetsforening

Det kommer snart krav om handlingsplaner mot vold i nære relasjoner i alle kommuner. Det er bra. De planene må være konkrete og følges opp med handling. Alle kommuner må få på plass en voldskoordinator som kan være den voldsutsattes kontaktpunkt og koordinator i hjelpeapparatet. Voldskoordinatoren må ha høy kompetanse om vold og myndighet til å tildele hjelp som den voldsutsatte trenger.

For å sikre at de som har brutt med en voldelig partner, får hjelpen de trenger, trengs det et oppfølgingsløp – kall det gjerne et pakkeforløp for voldsutsatte. En slik pakke bør inneholde rett til bolig, økonomiske ytelser der det er behov, krav på rask psykisk og fysisk helsehjelp og beskyttelse. I tillegg må det komme kompetansekrav og tiltak for å heve kompetansen om vold i alt fra NAV og barnevern til skole og helsevesen.

En god oppfølging etter brudd er selvsagt viktig for å gi den enkelte kvinne og familie best mulige forutsetninger for et godt liv. Men det kan både redusere risikoen for at kvinner havner tilbake hos voldsutøvere, det kan hindre nye voldstilfeller og øke sjansen for at kvinner for eksempel kan stå i jobb eller komme tilbake til arbeid.

Vold i nære relasjoner koster samfunnet nesten 90 milliarder kroner årlig. De voldsutsatte kvinnene bærer den største kostnaden. Som samfunn har vi ikke råd til å ikke gjøre mer.