De nordiske landene i klimahøring: «Vår nåværende innsats er utilstrekkelig»

Bør ha størst påvirkning

Slik de aller fleste deltagerne i høringen gjorde, startet også den nordiske delegasjonen med å understreke viktigheten av å bekjempe klimaendringene. 

Men derfra stilte de nordiske landene seg på en helt annen linje enn flere land fra andre deler av verden har gjort. Høringene har, i løpet av få dager, med tydelighet vist hvor forskjellig utgangspunkt og meninger land har, og viser konfliktene som ligger i hjertet av det internasjonale klimasamarbeidet.

De nordiske landene lener seg sterkt på FNs klimaregime, som de i høringen kalte det «sentrale internasjonale rammeverket» som fastsetter statenes forpliktelser til å beskytte mot utslipp av klimagasser, i tillegg til å være det primære redskapet for å drive den globale responsen på klimaendringer fremover. 

Et viktig spørsmål knyttet til FNs klimaregime er hvilken av alle enighetene man har, som skal være den med størst tyngde. De nordiske landene viste til at man blant annet har FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992, Kyoto-protokollen fra 1997, og Parisavtalen fra 2015. 

Det er Parisavtalen som burde ha størst påvirkning, var det nordiske synet. 

Utilstrekkelig

De nordiske landene argumenterte med at Parisavtalen både er den nyeste traktaten og den traktaten med det mest presist avgrensede anvendelsesområdet. 

Noe annet som er viktig for de vestlige landene er at Parisavtalen legger ansvaret for å jobbe mot klimaendringene på alle land i verden, i mye større grad enn henholdsvis rammekonvensjonen fra 1992 og Kyoto-protokollen fra 1997. 

«Det er viktig at Parisavtalen skaper et system som etablerer forpliktelser for alle. Vi kan ikke løse klimakrisen uten at alle yter sitt beste».

Samtidig var den nordiske delegasjonen klar på at man ikke enda gjør nok. 

«Vår nåværende innsats er utilstrekkelig, og våre tiltak mot klimaendringer har blitt kritisert for å være utilstrekkelige og å ikke stå i forhold til utfordringene det representerer for nåværende og fremtidige generasjoner», var beskjeden. 

At man må gjøre mer har klima- og miljøminister Tore O. Sandvik også sagt. Da han snakket til Altinget under klimatoppmøtet i Baku i november sa han dette: 

– Parisavtalen virker. Vi var på vei mot 4 grader, nå er vi på vei mot 2,6. Og så vet vi at vi må gjøre mer.

Finansieringsproblemet

Uenigheten om hvor mye alle skal bidra, og hvorvidt noen land har et større ansvar, er kjernen i konflikten i internasjonalt klimasamarbeid. Flere land, slik som Saudi-Arabia, har under høringen pekt på det særskilte ansvaret vestlige land har. 

De nordiske landene nevnte flere ganger differensiert ansvar, altså at alle skal bidra det de kan, og at noen kan bidra mer enn andre. Samtidig kom det flere hint mot at land slik som Saudi-Arabia og Kina burde gjøre mer enn de gjør i dag. 

Dette har særlig vist seg i spørsmålet om klimafinansiering i år. Utviklede land har, på grunn av rammekonvensjonen fra 1992, blitt utpekt til å ha et ekstra ansvar for finansiering. Derimot er det slik at land som Kina og Gulf-statene ikke har et eget ansvar, men oppfordres til å bidra på frivillig basis. 

At dette må endre seg er en debatt som kommer til å fortsette videre, har Tore O. Sandvik fortalt Altinget. 

I år har finansieringsavtaler vært et hovedtema under både klimatoppmøtet, naturtoppmøtet og plastforhandlingene. Kun under klimatoppmøtet klarte man å lande en avtale. Den var få fornøyde med. 

Alt fra ICJ sin klimahøring kan du lese her.