Hvor dårlige er vi egentlig på kompetanseutvikling i arbeidslivet?

Norge ligger i tet på flere områder

Det er en myte at det skal stå så dårlig til på dette området i Norge, sammenlignet med andre land

Anne-Kari Bratten
Administrerende direktør i Spekter

I rapporten fra vårt hjemlige Kompetansebehovsutvalg kan vi lese at Norge ligger høyest av alle land når det gjelder andelen virksomheter som tilbyr læringsaktiviteter til sine ansatte. Der kan vi også lese at Norge er det landet der færrest selv betaler for å delta i opplæring eller kurs. For å sitere det samme utvalget: «Det er altså høy deltakelse i læringsaktiviteter i Norge, men det er ofte arbeidsgiver eller myndighetene som dekker kostnadene til dette.»

Poenget her er ikke å bedrive tallkløyveri. Det er fortsatt et stort behov for kompetanseutvikling knyttet til enkelte grupper av ansatte og sektorer. Jeg er heller ikke så opptatt av om vi er bedre eller dårligere enn andre.

Men poenget er at vi ikke må snakke ned at vi allerede er ganske gode på kompetanseutvikling i arbeidslivet. Deltakelsen er høy, og arbeidsgiverne betaler selvsagt for den kompetanseutviklingen som er i tråd med deres behov på kort og lang sikt, akkurat slik vi har avtalt i Hovedavtalene.

Den høye andelen som deltar i jobb-relatert kompetanseutvikling, tyder også på at opplæringen er relevant for jobben som skal gjøres. Det kan skyldes at Hovedavtalene i Norge vektlegger kompetanseutvikling som er i tråd med virksomhetens behov, og at dette faktisk fungerer.

Det er altså en myte at det skal stå så dårlig til på dette området i Norge, sammenlignet med andre land.

Teller man det som teller?

Det skjer mye kompetanseutvikling på arbeidsplassene som ikke synes i offisielle statistikker

Anne-Kari Bratten
Administrerende direktør i Spekter

Erfaringen fra arbeidslivet er at det skjer mye kompetanseutvikling utenom formell videreutdanning, kurs og organiserte aktiviteter, altså det som er lettest å telle. De fleste av oss må lære oss noe nytt, og det gjennom hele arbeidslivet. 82 prosent av arbeidstakerne i 2020 opplevde å ha gode muligheter til læring gjennom det daglige arbeidet, og 71 prosent må stadig lære noe nytt. Dette er langt flere enn de som har deltatt på kurs.

Spekter fikk NIFU til å undersøke denne uformelle læringen hos en del av våre medlemsvirksomheter. Blant konklusjonene var at det skjer mye kompetanseutvikling på arbeidsplassene som ikke synes i offisielle statistikker. NIFU fant også at det er lite systematisk kunnskap om denne læringen.

Når vi spør medlemsvirksomhetene i Spekter, så er de like opptatt av hvordan de kan skape et mer læringsintensivt arbeidsmiljø som av hvilke formelle videreutdanninger og kurs som finnes.

Dette betyr at bildet er nyansert og at den kompetanseutviklingen som skjer i virksomhetene ofte går under radaren. Den blir ikke fanget opp av statistikker om videre- og etterutdanning. Selv om mer formell etter- og videreutdanning er avgjørende for mange profesjoner,  så bør vi også dreie oppmerksomheten mer i retning av den kompetanseutviklingen som skjer hver dag på arbeidsplassene.

Min påstand er at denne uformelle læringen har bedre kår i Norge enn i mange andre land. Vi er et land med små forskjeller, høy grad av tillit og et godt organisert arbeidsliv. Dessuten har vi Hovedavtaler i arbeidslivet som regulerer ansvaret for kompetanseutviklingen.

To forslag

Vi trenger ikke brede kollektive, tariffavtalebaserte ordninger for å stimulere til etter- og videreutdanning

Anne-Kari Bratten
Administrerende direktør i Spekter

Kompetanse er svaret på nesten alt. Kompetanse er nøkkelen til innovasjoner, verdiskaping og velferdsproduksjon, til inkludering og likestilling, til utvikling, mestring og trivsel.  Vi skal ikke ha mindre etter- og videreutdanning fremover, men vi trenger ikke brede kollektive, tariffavtalebaserte ordninger for å stimulere til det. Det partssammensatte Kompetansereformutvalget (NOU 2025:1), som kom med sin rapport for et par måneder siden, viste at slike brede ordninger, der også myndighetene er med på finansieringen, blir både dyrt, lite treffsikkert og byråkratisk.

I stedet kan vi gjøre mer av det utvalget faktisk anbefaler: Flere målrettede bransjeprogram for kompetanseutvikling  i de bransjene der kompetansebehovene er størst, og ikke minst satsing på de med svake grunnleggende ferdigheter.

Etter- og videreutdanning og mer formell kompetanseutvikling bør også spisses mer mot de som faktisk trenger en rekvalifisering for å kunne fortsette i arbeidslivet. I dag er det for eksempel mange hundre tusen i arbeidsfør alder som mangler helt grunnleggende kunnskaper i IKT.

Det andre forslaget er at myndighetene må hjelpe norsk arbeidsliv ved å stimulere til at vi får til enda mer av den læringen som skal skje på arbeidsplassen hver dag. Her vet vi at mange arbeidsgivere gjerne skulle gjort mer.

En mulighet er for eksempel at myndighetene sammen med partene i arbeidslivet utvikler «fellesressurser» som vil kunne hjelpe hele arbeidslivet i arbeidet med kompetanseutvikling. Dette kan være synliggjøring av beste praksis, metodikk, veiledere og maler, slik også Kompetansereformutvalget foreslo.

Udekket kompetansebehov

Norsk arbeidsliv er ikke dårlige på kompetanseutvikling, slik noen av uforklarlige grunner ønsker å få det til å se ut

Anne-Kari Bratten
Administrerende direktør i Spekter

Det finnes altså gode muligheter for å få til enda mer læring og kompetanseutvikling i norsk arbeidsliv, og det er gode grunner til at dette bør settes på dagsordenen på arenaene i trepartssamarbeidet fremover.

Hele arbeidslivet melder nå om knapphet på arbeidskraft. I Spekters medlemsvirksomheter sier over 80 prosent av topplederne at de har et udekket kompetansebehov. Når vi går inn i en tid der oppgavene i både privat og offentlig sektor må løses med mindre arbeidskraft enn i dag, har vi alt å vinne på å finne tiltak som gjør at den arbeidskraften vi har, er best mulig kvalifisert til jobben som skal gjøres.

Norsk arbeidsliv er ikke dårlige på kompetanseutvikling, slik noen av uforklarlige grunner ønsker å få det til å se ut. Suksessformelen fremover er at vi må bli enda bedre på å sikre at den kompetanseutviklingen som skjer er tilpasset oppgavene som skal løses – og ikke minst kan bidra til å videreutvikle og finne nye måter å løse oppgavene på.

Da er det det avgjørende at vi også tar all den læringen og utviklingen som skjer hver dag på norske arbeidsplasser med i regnestykket når kompetanseutviklingen skal oppsummeres.