Det går for sakte med ny fornybar energi

Verden må doble mengden elektrisitet som produseres fra fornybar energikilder. Det var den klare konklusjonen fra FN-organisasjonen World Meteorological Organization (WMO) i årsrapporten State of Climate Services.

Det understøtter mye av det vi allerede vet. IEA advarte i desember 2021 om at, tross redkordutbygging av fornybar energi internasjonalt, må tempoet skrus kraftig opp. Særlig sol- og vindenergi må bygges ut dobbelt så raskt.

Greit nok, men betyr dette noe som helst i en norsk kontekst? Ja, det vil jeg si. Selv om Norge, i motsetning til de aller fleste av verdens land, dekker mesteparten av strømforbruket med fornybare energikilder, utgjør fossil energi fortsatt en stor andel av energimiksen. For å kutte norske klimagassutslipp må større deler av samfunnet elektrifiseres. Det øker behovet for fornybar kraft, og på sikt vil kraftoverskuddet vårt reduseres. 

Allerede i 2025 kan Sør-Norge få et kraftunderskudd, varslet Statnett i september. For samtidig som energibehovet øker, har utbyggingen av energikilder stått ganske så stille de siste par årene.

Vi vil ikke nok på energifronten vår til å gjennomføre det grønne skiftet. Og politikerne våre gjør ikke nok, heller.

Å snu kappa etter vinden

I 2013 var det ventet økt kraftproduksjon og varige kraftoverskudd mot 2020-tallet. Bare to år tidligere ble elsertifikat-ordningen, såkalte “grønne sertifikater”, opprettet av daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe. 

Vindkraftprognosene så lovende ut. Fremtredende Senterparti-politikere lanserte fagre løfter om utbygging.

Vindkraft kunne dannet grunnlaget for en fullstendig energiomstilling i Norge. Men i stedet for en nasjonal vindkraftstrategi, ga Stortinget kommunene vetorett for videre utbygging

Ane Breivik
Spaltist i Altinget og leder av Unge Venstre

Vindkraft var i vinden da det var dyrt og relativt snever i den norske kraftmiksen. I dag er energikilden så lønnsom at det kan bygges ut uten subsidier. Det kunne dannet grunnlaget for en fullstendig energiomstilling i Norge. Men i stedet for en nasjonal vindkraftstrategi, ga Stortinget kommunene vetorett for videre utbygging av vindkraft. Og konsesjonsbehandlingen stod på stedet hvil i tre år. 

For å sette det litt på spissen: vindkraft ble først upopulært da det ble nødvendig.

Og jada, det må sees i en større sammenheng. Trolig undervurderte man viktigheten av lokal aksept. Planene tok ikke nok hensyn til viktige naturverdier. Prosessene ble ikke opplevd som gode nok. Inntektene tilfalt i for liten grad kommunene. Man fikk rett og slett ikke folk med seg.

Hva gjorde så politikerne? Senterpartiet snudde 180 grader, i alle fall. De lente seg på kommunal vetorett. Og lokallagene deres gikk jo gjerne imot vindkraftutbygging. Rødt og Frp møttes på hesteskoen med klar vindkraftmotstand. SV og MDG fattet mer forsiktige standpunkt om å unngå “storskala” utbygging.

Og Ap, Høyre, Venstre og KrF snakket svært mye om norsk havvindsatsing, oppgraderinger av vannkraftverk, viktigheten av et grønt skifte på naturens premisser. Et dempet tja til landbasert vindkraft.