Et svik at regjeringen ikke leverer BPA-melding – tiden for handling er nå

Uloba – Independent Living Norge er en del av en bevegelse som har ventet altfor lenge; ventet på at likestilling ikke bare forblir valgflesk og et fint ord i festtalene, men en realitet.

Vi har ventet lenge nok. Over 1.000 dager har gått siden regjeringen lovet en stortingsmelding om borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Etter utallige utredninger og store forhåpninger fra funksjonshemmede over hele landet, har Arbeiderparti-regjeringen nå bestemt seg for å ikke levere denne meldingen våren 2025 likevel. Det er et svik mot funksjonshemmede og et brudd på Stortingets vedtak.

Likestilling i praksis

Regjeringen har nå annonsert at de vil ta FNs konvensjon om funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD) inn i menneskerettsloven. Dette er et viktig steg for å styrke våre grunnleggende rettigheter. Men det er ikke nok. Likestilling i praksis krever også at BPA blir et reelt verktøy for likestilling og samfunnsdeltakelse. 

Mange funksjonshemmede får ikke rettighetene de ble lovet ved rettighetsfestingen.

Vibeke Marøy Melstrøm
Generalsekretær, Uloba – Independent Living Norge

BPA er et likestillingsverktøy. Lovforarbeidene til rettighetsfestingen og Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv til kommunene er tydelige: BPA handler om muligheten til å leve fritt og likestilt innen utdanning, arbeid, kultur og familieliv. Likevel forvaltes BPA i dag som en helsetjeneste, underlagt helse- og omsorgstjenesteloven. Dette skaper unødvendig innsyn og kontroll, noe som står i veien for funksjonshemmedes frihet og rett til selvbestemmelse.

Til tross for gode intensjoner viser både kommunale og statlige tall et gap mellom Stortingets intensjon med BPA og hvordan kommunene forvalter ordningen. Mange funksjonshemmede får ikke rettighetene de ble lovet ved rettighetsfestingen. BPA forvaltes av kommunene, ofte av saksbehandlere som også håndterer søknader om sykehjemsplass og hjemmesykepleie. Våre undersøkelser viser at mange kommuner ikke forstår BPA som et likestillingsverktøy. Fire av ti svarer at kommunen ikke erkjenner at BPA er nødvendig for at vi skal kunne leve på lik linje med andre på samme alder. Dette betyr at mange tvinges til å leve med svært begrensede muligheter til livsutfoldelse, uten mulighet til å ta utdanning, delta i arbeidslivet eller ha et sosialt liv på egne premisser.