Ikke lett å være nykommer i et flyktig politisk landskap

Det norske politiske partilandskapet er i endring. Maktforholdene endrer seg mellom hver ny meningsmåling. Noen partier står nesten stille, noen kjenner på suget fra en kjøretur i berg- og dalbane, mens andre bare håper å overleve. Det er bare å følge med, den som kan.

I valgkampens og politikkens virvar er det lett å miste fokus, mye informasjon og mange aktører – politikere, medier, journalister og såkalte ekspertkommentarer – konkurrerer om oppmerksomheten. Det er nesten slikt at hovedpersonene – velgerne – forsvinner. Meningsmålingene kan kanskje gi en pekepinn om valgresultatet, men det er først når velgerne de facto har sagt sitt og stemmene er talt opp, at vi kjenner svaret. Det er tross alt og heldigvis velgerne som avgjør. 

Uansett når velgeren bestemmer seg, kan valget for den enkelte velgeren være preget av politisk tvil og kompromiss.

Forut for høstens stortingsvalg, har partiene og politikerne allerede startet valgkampmaskineriet, mediene er godt i gang med sin planlegging og vi velgere forsøker mer eller mindre febrilsk å følge med i virvaret av begivenheter, uttalelser og informasjon. Det er ikke enkelt, men mange velgere ønsker å delta i valget. I 2021 var det 3.026.157 som avga en stemme og som dermed hadde funnet «sitt parti». 

Noen velgere vet nok allerede nå hvem som skal få deres stemme ved stortingsvalget den 8. september, men mange velgere bestemmer seg først når valgdagen nærmer seg. Forskning viser at rundt halvparten av velgerne har funnet sitt parti før valgkampen, mens den resterende delen først bestemmer seg under valgkampen. En uke før valgdagen er det rundt 25 prosent som enda ikke har funnet sitt parti.

Valgets dilemma

Uansett når velgeren bestemmer seg, kan valget for den enkelte velgeren være preget av politisk tvil og kompromiss: Kun ett parti kan få velgerens stemme, men sjelden kan ett parti imøtekomme alle velgerens ønsker.

Dilemmaet mellom mange ønsker og ett valg kan skape frustrasjon og tilbaketrekning – velgeren gir opp. Men dilemmaet og den politiske tvilen kan også motivere velgeren til å oppsøke informasjon og vurdere sine politiske standpunkter opp mot hverandre. Gjøre politisk refleksjon i forsøket på å finne sitt parti. Begge reaksjonsmønstre – passivitet og engasjement – kommer tydelig frem i et forskningsprosjekt, Valgdagbokprosjektet, der velgere med egne ord skriver dagbok om deres opplevelser, tanker og meninger om valgkampen, politikerne, mediene og sin egen rolle om velger.

Å finne sitt parti og å navigere i det politiske landskapet kan være vanskelig for alle velgere; de erfarne, men nok særlig for nykommere og da ikke bare de yngste, men også oss eldre som skal stemme for første gang. Jeg skriver «oss», for det inkluderer også meg. Jeg er nemlig blant de mange som har fått norsk statsborgerskap siden forrige valg, og dermed også den privilegerte retten til å avgi en stemme ved høstens stortingsvalg og delta i det norske demokratiet. 

Valgets grunnlag og avveininger

Det er imidlertid ikke bare det å velge parti som er vanskelig, det er også vanskelig å vite på hvilket grunnlag partiet skal velges. Forskningen peker på ulike forhold som velgere retter sitt blikk mot for å komme et skritt nærmere et partivalg.

Politiske saker spiller en avgjørende rolle i de overveielsene velgerne gjør seg om sin stemmegivning. Det handler om velgernes oppfatning av hvilke politiske saker som er viktige og hvilken mening de selv og partiene har i disse sakene. Man snakker om «issue voting» og det er i dag en utbredt antakelse at norske velgere i stor grad er «issue-velgere». Det er politikken som motiverer til deltakelse. 

For det er i valgkampen informasjonen formes, formidles og i særlig grad brukes av de mange velgere som ønsker å delta i valget, men som er i tvil.  

At velgernes stemme avgjøres av deres holdning til de sakene de finner viktige må imidlertid ses i sammenheng med velgernes oppfatning av partiene: Hvilket parti – eller politisk blokk – velgerne mener best ivaretar den politiske saken og er mest kompetent på politikkområdet. Det betyr at velgernes oppfatning av partienes sakseierskap og deres plassering i det politiske landskapet også har stor betydning for stemmegivningen. I dette kan velgerne også legge inn taktiske vurderinger i lys av meningsmålingenes tall og partienes styrkeforhold: hvor får stemmen størst betydning?

Selv om den nye valgloven kun gir velgerne mulighet for å gi partistemme og ikke noen mulighet for å gjøre rettelser på stemmeseddelen, så må man i likhet med internasjonale trender regne med at politikere som individuelle personer – og særdeleshet partiledere og statsministerkandidater – også er noe som har betydning for norske velgernes valg av parti. Det handler om velgernes inntrykk: Om velgerne finner politikerne kompetente, sympatiske og autentiske, og om politikerne vurderes å ha gode nok lederegenskaper. 

Kun hos noen velgere vil det enten være politisk sak, partienes plassering i det politiske landskapet eller en bestemt politiker som alene avgjør stemmegivningen. Tvert imot. Av egen erfaring vet jeg at valg av parti innebærer avveininger av hva som er viktig(st) og er et kompromiss mellom flere hensyn. Og det blir ikke lettere å være nykommer i et flyktig politisk landskap.