SU-lederen: Ap må tørre å ta fra de rike og gi til de fattige
Dagens arbeidslinje har blitt en fattigdomsfelle som straffer folk som ikke kan jobbe. Å sikre arbeid til alle og ha ytelser det er mulig å leve på, er ingen motsetning, skriver Synnøve Kronen Snyen, leder i Sosialistisk Ungdom.
Synnøve Kronen Snyen
Hvis Jonas Gahr Støre virkelig har et mål om å få ned forskjellene i Norge etter 4 år som statsminister, har han dårlig tid. Realiteten er at de rike blir rikere, og de fattige blir fattigere. En teoretisk debatt om begrepet arbeidslinje er en avsporing fra det som virkelig er problemet; nemlig at folk lever langt under fattigdomsgrensa hvis de er syke, arbeidsledige eller minstepensjonister.
For å få ned forskjellene må de på toppen bidra mer til fellesskapet, og de som har minst må få mer. Problemet er at dagens arbeidslinje har blitt en fattigdomsfelle som straffer folk som ikke kan jobbe. Å sikre arbeid til alle og ha ytelser det er mulig å leve på, er ingen motsetning.
Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.
Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.
Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.
Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».
Andre innlegg i stafetten
- 12. juli: «Konstruktiv debatt og politisk vilje til å skape et arbeidsliv for alle», tilsvar til Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen, skrevet av Espen Nordgård Jakobsen, leder av Samfunnsviterne.
- 3. juli: «Kompetanseheving er nøkkelen for å sikre arbeidslinja» av Therese Høyer Grimstad, arbeidslivsdirektør i Finans Norge.
- 29. juni: «Evig og tro til Arbeidslinja faller!» av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita, og Hege Moen, veileder i Nav.
- 26. juni: «Det virker som venstresiden ikke forstår at offentlige overføringer må betales fra et sted» av Dagfinn Henrik Olsen (FrP), stortingsrepresentant.
- 26. juni: «Arbeidslinja har blitt en fattigdomslinje» av Freddy André Øvstegård (SV), stortingsrepresentant og leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité.
- 23. juni: «Vi må faktisk stimulere mennesker til å jobbe» tilsvar til Espen Nordgård Jakobsen, leder av Samfunnsviterne, av Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen.
- 22. juni: «Debatten sporer av med politiske slagord», tilsvar til Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen fra Espen Nordgård Jakobsen, leder av Samfunnsviterne.
- 16. juni: «Det er alltid et men med Arbeiderpartiet», tilsvar til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) fra KrF-leder Olaug Bollestad.
- 15. juni: «La arbeidslinjen bli en velferdslinje», tilsvar til Heidi Nordby Lunde av Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen.
- 13. juni: «Arbeidslinjen er viktig for familien», tilsvar til Bollestad fra arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Velferdsstaten og arbeidslinjen trenger hverandre» av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Arbeidslinjen er ikke viktigere enn familien» av Olaug Bollestad, partileder i Kristelig Folkeparti.
- 8. juni: «Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig» av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita.
- 5. juni: «Vi får ikke flere arbeidstakere fremover. Så lederne må ta vare på folkene de allerede har» av Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk.
- 2. juni: «Arbeidslinjen hjelper ikke mennesker tilbake til arbeid» av Honoratte Muhanzi, leder for Velferdsalliansen.
- 30. mai: «Kan man pirke i arbeidslinja uten å oppgi målet om arbeid til alle?» av Rina Mariann Hansen, byråd for næring og eierskap i Oslo kommune.
- 30. mai: «Vi står alle på arbeidslinjens skuldre» av Henrik Asheim, stortingsrepresentant og 1. nestleder i Høyre.
- 26. mai: «Er arbeid et onde eller et gode?» av Einar Øverbye, professor i statsvitenskap, OsloMet.
- 26. mai: «Oppgrader til Arbeidslinjen 2.0 – en mer human arbeidslinje» av Kenneth Stien, direktør i Arbeid & Inkludering, NHO Service og Handel.
- 22. mai: «Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje» av Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant (R).
- 22. mai: «Velferdsstatens iboende dilemma» av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H).
- 15. mai: «Temperaturen rundt begrepet 'arbeidslinja' har økt» av Pål Behrens, advokat (H) og leder for Arbeidsliv i Finansforbundet.
- 11. mai: «Fra plikt til rett i arbeidslinja» av forbundsleder Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad (leder av sosionomseksjonen) i Fellesorganisasjonen.
- 8. mai: «Arbeidslinjen handler om mer enn nivået på offentlige ytelser» av Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agenda.
- 4. mai: «Vi er nødt til å gjøre porten til arbeidslivet vid og døren høy» av Nav-direktør Hans Christian Holte.
Usosiale kutt har ikke blitt reversert
SVs kritikk av arbeidslinja handler om at det ikke er greit at ytelsene er så lave at folk ikke kan kjøpe sin egen mat på butikken, men er avhengig av matsentraler. Eller at folk sitter med vinterjakka på i stua fordi man ikke har råd til å skru på varmen. Eller at barn må slutte på fritidsaktiviteter fordi arbeidsavklaringspengene fra Nav ikke strekker til.
Det sier seg selv at man ikke kan leve et verdig liv på omtrent 10.000 kroner i månedsinntekt.
Synnøve Kronen Snyen
Leder, Sosialistisk Ungdom
Et helt konkret og grotesk eksempel på arbeidslinjas konsekvenser er fra 2019. Da kuttet Erna Solbergs regjering i arbeidsavklaringspengene til unge under 25 år. De gikk fra å ha 198.000 i året, til 130.000 kroner. Begrunnelsen var at man skulle være helt sikker på at de ikke skulle ha mer penger enn sine jevnaldrende.
Det sier seg selv at man ikke kan leve et verdig liv på omtrent 10.000 kroner i månedsinntekt. Høyre-regjeringen kuttet 66.000 kroner, på tross av sterke protester fra ansatte i Nav, fagforeninger og ungdommene selv. Høyresiden ble kraftig kritisert fra en samlet venstreside. Fordi vi vet at man ikke blir frisk av å være fattig. Tvert imot. Å ta fra folk økonomisk trygghet skaper større stress, øker helseplagene og gjør veien til jobb eller utdanning mye lengre. Likevel har ikke Erna Solbergs usosiale kutt blitt reversert av Arbeiderpartiet.
Forskjellene øker dramatisk
Norge er ikke fattig, men urettferdig. Det har aldri vært flere milliardærer i Norge enn det vi har nå. På Kapitals liste over de 400 rikeste er for første gang alle sammen milliardærer, og til sammen eier de mer enn et helt statsbudsjett. De ti prosent rikeste eier mer enn halvparten av all formue i Norge. Dette er samtidig som hvert tiende barn vokser opp i fattigdom, og køene til matutdeling vokser.
De siste 10 årene har de 10 prosent rikeste blitt mye rikere, og de 10 prosent fattigste har nesten ikke hatt noen økning i formuen. Det betyr at de i praksis har blitt fattigere, på grunn av prisveksten. Så selv om regjeringen skryter av at de leverer budsjetter som får ned forskjellene, så er det ikke nok til å gjøre noe med den dramatiske økningen i forskjellene i Norge.
Norge er ikke fattig, men urettferdig.
Synnøve Kronen Snyen
Leder, Sosialistisk Ungdom
En ny sosialpolitikk
Det er ikke bare i Norge at forskjellene øker, det er en internasjonal trend. Tall fra Oxfam viser at den rikeste én prosent har kapret nesten to tredjedeler av all ny rikdom i verden. Det er nesten dobbelt så mye penger som de nederste 99 prosent av verdens befolkning. Aldri før har forskjellene mellom fattig og rik vært større enn den er nå.
Det er ingen naturlov som sier at noen skal ha så stor formue at de aldri klarer å bruke den opp i sin levetid, mens andre ikke har råd til helsehjelp og mat på bordet. Vi trenger en ny sosialpolitikk i Norge, som faktisk tør å ta fra de rike og gi til de fattige.