Vi har alle et ansvar for digital kunnskap

Kildekritikk er ikke nok

Over tid påvirker innholdet vi eksponeres for, meningene, holdningene og virkelighetsoppfatningene våre i en bestemt retning. Det kan skje ubevisst, der algoritmene utvikler seg organisk. Men det skjer også med overlegg. Som med alle andre menneskeskapte ting, kan algoritmer brukes som et middel for å oppnå et mål. Derfor er det ubehagelig å ikke vite hva slags algoritmer ulike aktører, som for eksempel Meta, bruker for å filtrere informasjonen vi får tilgang på. 

I verste fall vil vi bli låst til et polariserende verdensbilde og en fragmentert offentlighet.

Anna M. E. Jarbekk
Seniorrådgiver, UiO

Tove Botnen skriver godt om kildekritikk i bruken av teknologi i NRK Ytring. Hun påpeker hvordan språkmodellene ikke bare finner på ting og baserer seg på usanne kilder, men også hvordan de konsekvent kan sensurere ulike temaer. Men kildekritikk er ikke nok. For å forstå hvordan meningene våre manipuleres ved bruk av de digitale plattformene vi benytter oss av, må vi vite hvordan teknologien bak fungerer og hvilke utfordringer dette fører til. 

Offentlig diskusjon driver samfunnet fremover, men hvis arenaene vi henter informasjonen vår fra, har en unødvendig positiv holdning eller kun presenterer oss for likesinnede, mister vi muligheten til å møte andres innspill og synspunkter. Konsekvensene av dette vil være alvorlige. Mister vi muligheten til å se en sak fra flere sider, mister vi også muligheten til å skifte mening. I verste fall vil vi bli låst til et polariserende verdensbilde og en fragmentert offentlighet. Vi ender opp med å ikke snakke samme språk.

Farlige informasjonsbobler

Enda farligere er det hvis informasjonen vi får presentert på de samme mediene ikke bare er usann, men også utgir seg for å være fakta. Et velfungerende demokrati fordrer en kompetent befolkning og er tuftet på summen av folkets stemmer. Men hva skjer om stemmernes meninger er basert på usannheter? Hvis vi gjentar et budskap mange nok ganger, kan det til slutt oppfattes som en sannhet. Dette setter oss i fare for å tre inn i informasjonsbobler som mangler rot i virkeligheten. Slik påvirkning skaper et samfunn hvor sant og usant smelter sammen. 

Et velfungerende demokrati kan ikke ha en befolkning der det hvert enkelt individ tror, er viktigere enn det som er sant.

Anna M. E. Jarbekk
Seniorrådgiver, UiO

Boblene ser ikke ut til å sprekke i møtet med motstand som en følge av algoritmenes selvforsterkende effekt. Vi utsettes dermed heller ikke for meningsbrytning og mister muligheten til å høre den andre siden. I seg selv er dette urovekkende, og når vi vet at flere bruker sosiale medier som primærkilde til informasjon, blir vi som samfunn utsatt. Dette svekker selve måten demokratiet fungerer på. Når meninger ikke lenger brytes med hverandre, mister ytringsfriheten sin fremste funksjon: sannhetssøken. 

Det er riktig å utrede lover og retningslinjer for aktørene som tilbyr disse digitale løsningene, men vi som individer og samfunnet har også et ansvar for å utdanne befolkningen slik at den er rustet til å forstå grunnleggende prinsipper innen teknologi. Dersom vi har tilstrekkelig med kunnskap, er det større sannsynlighet for at vi kan kontrollere teknologien, snarere enn at den tar kontroll over oss. 

Et velfungerende demokrati kan ikke ha en befolkning der det hvert enkelt individ tror, er viktigere enn det som er sant. Ønsker vi å ta vare på demokratiet, trenger vi mer enn bare kildekritikk; vi trenger også kunnskap om digitalisering. Det er denne kunnskapen som setter oss i stand til å navigere i en kompleks digital verden, slik at vi kan evaluere informasjonen vi mottar og vite hvordan vi skal styre denne informasjonen.