Hvordan er balansen i ansvars- og risikofordelingen mellom stat og kommune i saker om områderegulering for vindkraft?

Kommunene har med endringene i plan- og bygningsloven fra 1. juli 2023 fått et formelt planansvar for områderegulering ved etablering av vindkraft på land. Samtidig er det staten som gjennom konsesjonsprosessen styrer den tekniske utformingen og realiseringen av prosjektene. Hvilket ansvar og risiko vurderer statsråden at kommunene bærer i slike planprosesser, herunder prosessuell og administrativ risiko, og hvordan er balansen i ansvars- og risikofordelingen mellom stat og kommune i saker om områderegulering for vindkraft?

Takket være Sp/Ap-regjeringen fikk kommunene ved lovendring vetorett i saker om vindkraft på land, og det ble i plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd fastsatt at kommunene har ansvar for områderegulering ved slike tiltak. Dette innebærer at kommunene skal fastsette de overordnede arealmessige rammene for vindkraftanlegg, et tiltak som er viktig for å sikre legitimitet lokalt for slike tiltak.

Samtidig har kommunene en begrenset rolle i selve konsesjonsprosessen etter energiloven, primært som høringsinstans og klagepart, der det er statlige myndigheter som fastsetter detaljene gjennom NVE og Energidepartementet. Dette kan føre til at kommunene i praksis oppfatter at de må ta betydelig prosessuell og administrativ risiko ved å starte reguleringsarbeidet, uten å ha kontroll over hele tiltaket. I slike saker kan det dreie seg om, inter alia, innsigelser om utilstrekkelig saksbehandling, uriktig rettsanvendelse, utilstrekkelig informasjon til politiske beslutningstakere og manglende samordning med statlige aktører. Det kan derfor være av interesse å få statsrådens syn på denne problemstillingen.