Er regjeringen komfortabel med dagens regelverk for hvor skip med russisk mannskap kan seile og legge til rundt sårbar infrastruktur, eller vil regjeringen stramme inn reglene her?

Sabotasje er en av flere former for sikkerhetstruende aktivitet som kan ramme infrastruktur og andre verdier i norske kyst- og havområder. Forverringen av den sikkerhetspolitiske situasjonen har medført at trusselbildet er skjerpet, også i maritim sektor.

Tiltak for å styrke maritim sikkerhet generelt
Regjeringen tar maritim sikkerhet på alvor. Maritim sektor har stor betydning for nasjonal sikkerhet, og utgjør en betydelig beredskapsressurs i hele krisespekteret. Vi har derfor gjennomført en rekke tiltak for å ivareta sikkerheten og forebygge sikkerhetstruende aktivitet.

Vi har endret forvaltningspraksis, slik at russiske statsborgere ikke lenger får utstedt tillatelse til å være kapteiner på norskflaggede skip. Unntaket fra havneforbudet for russiske fiskefartøy er strammet inn i flere omganger. Russiske fiskefartøy kan kun anløpe bestemte kaier i Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes, og oppholdstiden i havn er begrenset til inntil sju dager. Kontrollaktiviteten til Politiet er også styrket i de tre havnene. Vi har videre igangsatt verdikartlegging av relevante havner langs kysten, og følger opp fortløpende dersom det identifiseres behov for tiltak. Regjeringen har oppdatert viktig regelverk, som anløpsforskriften, havneberedskapsforskriften og krigsnavigasjonsforskriften, slik at regelverket er bedre tilpasset den sikkerhetspolitiske situasjonen. Forskriftsendringene styrker vår evne til å forebygge sikkerhetstruende aktivitet og ivareta militære behov i krise og krig. Regjeringen ser også alvorlig på skyggeflåten, og jobber aktivt for å redusere risiko for miljøet, ivareta sikkerhet til havs og redusere Russlands inntekter fra skyggeflåten. Innsatsen på dette området er styrket, blant annet gjennom mer målrettet overvåkning, diplomatisk innsats og løpende kontakt med næringen.

Tiltak for å forebygge sikkerhetstruende aktivitet mot kritisk infrastruktur
I spørsmålet pekes det på at skip med russisk mannskap kan seile og legge til rundt sårbar infrastruktur i norske farvann. Jeg vil understreke at vi har en rekke virkemidler for å redusere risikoen for sikkerhetstruende aktivitet, herunder sabotasje mot kritisk infrastruktur.

Skipsfart i norske farvann og på norsk sokkel er åpent for internasjonal konkurranse, og både norske og utenlandske skip tillates å tilby sine tjenester. I tråd med flaggstatsprinsippet, er det flaggstaten som har ansvaret for skipets sikkerhet og bemanning. For norske skip, som vi har ansvar for, har vi som nevnt strammet inn reglene, slik at russiske statsborgere ikke lenger får utstedt tillatelse til å tjenestegjøre som kaptein. Samtidig har vi ikke funnet grunnlag for å generelt forby at det benyttes russisk mannskap på norske eller utenlandske skip som utfører tjenester i norske havområder. På verdensbasis utgjør russiske sjøfolk omtrent 10% av skipenes besetning.

Den nye anløpsforskriften, som er fastsatt av Forsvarsdepartementet og trådte i kraft ved årsskiftet, skal styrke kontrollen med fremmede fartøyer under seilas og anløp til norsk territorialfarvann. Fremmede fartøy over 15 meters lengde er nå omfattet av meldings- og rapporteringsplikt ved anløp til og seilas i norsk indre farvann, og må søke om tillatelse til anløp. Tillatelse kan gis med vilkår, for eksempel at et fartøy følger en bestemt led. Dette gir mulighet til å forhindre fremmede fartøy fra å seile eller ankre opp i nærheten av kritisk infrastruktur.

Sjøtrafikkforskriften gir seilingsregler for definerte områder langs kysten samt regler om hvordan fartøy skal bruke farvann som er overvåket av sjøtrafikksentraler. I sjøtrafikkforskriften er det blant annet regler om forbud mot bruk av farvannet ved terminalene Sture, Mongstad, Slagentangen, Nyhamna og Melkøya (også omtalt som sikkerhetssoner) for fartøy som ikke skal anløpe terminalene. Disse sikkerhetssonene er opprettet for å ivareta sjøsikkerheten, men innebærer samtidig at uvedkommende fartøy ikke kan seile i nærheten av terminalene.

Det maritime sikringsregelverket skal forebygge og hindre terrorisme og andre ulovlige handlinger som kan skade havner og skip som anløper disse. Regelverket stiller krav til gjennomføring av en sikringsrisikoanalyse og en sikringsplan som inneholder beskrivelse av sikringstiltak og rutiner. Kystverket skal godkjenne sikringsanalyse og sikringsplan og fører tilsyn med havnene på dette området. Havner som mottar internasjonale anløp må med andre ord gjennomføre sikringstiltak, og dette reduserer risikoen for sabotasje og annen sikkerhetstruende aktivitet.

Enkelte havner har stor betydning for nasjonal sikkerhet, og regjeringen har derfor igangsatt en verdikartlegging etter sikkerhetsloven av disse havnene. Som del av dette arbeidet vurderes det blant annet om havnene har verdier, for eksempel objekter eller infrastruktur, som er skjermingsverdige. Dersom det identifiseres behov for tiltak for å ivareta sikkerheten, for eksempel ulike sikringstiltak, følges dette opp fortløpende.

Jeg vil også nevne at regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å sikre kritisk undersjøisk infrastruktur, herunder sjøfiberkabler og gassrørledninger. Disse tiltakene er det digitaliserings- og forvaltningsministeren, energiministeren og forsvarsministeren som har hovedansvaret for, og jeg går ikke nærmere inn på dem her.

Samlet sett er det min vurdering at tiltakene som regjeringen har gjennomført bidrar til å forebygge sabotasje og andre sikkerhetstruende aktiviteter rettet mot kritisk infrastruktur i norske kyst- og havområder. Jeg vil samtidig understreke at regjeringen løpende vurderer behovet for å innføre ytterligere tiltak i lys av trusselbildet og oppdaterte trusselvurderinger.