Spaltist:  
Harald Høiback

Hvorfor ikke lage en ny realityserie: Forsvarsdepartementet – på innsiden?

«Spørsmålet er om nok folk gidder å se genialiteten utspille seg i FD til at Forsvarsdepartementet – på innsiden får mange nok seere», skriver Altingets spaltist, Harald Høiback.

I dagens kronikk skriver forskningssjef ved Forsvarshistorisk museum, Harald Høiback, om byråkrater og politikere.
I dagens kronikk skriver forskningssjef ved Forsvarshistorisk museum, Harald Høiback, om byråkrater og politikere.Foto: Kagge Forlag / Ole Berg-Rusten / NTB
Harald Høiback

Av grunner jeg nødig vil røpe, kom jeg i skade for å se realityserien Oljefondet – på innsiden. Eller snarere, jeg så første episode, før jeg fikk en følelse av at det er fryktelig mye annet på fargefjernsynet jeg heller ville se enn dette fjaset. Det ble rett og slett for mye av det gode. Eller snarere, for mye av det beste. Jeg er selv blant de beste i verden til å takle sjølskryt, men også for en så usedvanlig flink fyr som meg kan det bli for mye.

Det internasjonale aksjemarkedet sammenlignes ofte med en berg og dalbane. Ikke på grunn av all skrikingen, men fordi det er lite passasjerene kan gjøre med vognenes ville ferd. I en av de mest polstrete vognene sitter gjengen i oljefondet og skryter hemingsløst av seg selv når det går oppover, og skryter nesten like mye når det går nedover. Vi som ser på kan lett komme til å lure: Hvor vanskelig kan det egentlig være å sitte i den vogna?

Jeg er selv blant de beste i verden til å takle sjølskryt, men også for en så usedvanlig flink fyr som meg kan det bli for mye.

Harald Høiback
Forskningssjef, Forsvarshistorisk museum

Hvor vil jeg så med dette? Jo, hvis folk faktisk liker å se på selvslikkende sukkerspinn uten bakkekontakt, hvorfor ikke lage en ny realityserie: Forsvarsdepartementet – på innsiden? Det er også en vernet bedrift, hvor de ansattes selvbilde er betydelig større enn fallhøyden.

Hovedrollen i Forsvarsdepartementet – på innsiden bør gå til den aller besteste av de beste, nemlig direktør for strategisk utvikling Fridthjof Søgaard. Etter mange års grublerier i de lange departementskontorene har den grå eminense endelig tatt bladet fra munnen, og roper alarm på vegne av vanvittige mange. Nå i våres ga han ut en rapport med den fengende tittel: «Usannheter satt i system – også i det politiske Norge. Et case fra nyere forsvarshistorie.»

Søgaard har funnet ut at politikere, spesielt de fra Høyre, har en tendens til ikke bare å snakke seg selv opp, men å snakke ned sine politiske motstandere. Man skulle nesten tro at de deltar i en eller annen form for popularitetskonkurranse.

Slik kan vi ikke ha det, og som han innleder rapporten med: «Nordmenn flest stusser over at millioner av mennesker i andre land kan få seg til å stemme på politikere med et likegyldig forhold til forskjellen mellom sant og usant. De reflekterer neppe i samme grad over at også i Norge kan store antall stemmer gå til politikere med et fleksibelt forhold til alminnelig redelighet.» Fysj og pføy, slik kan vi bare ikke ha det. Bra da at vi i Norge holder oss med byråkrater i verdenstoppen.

I 2022 var den samme Søgaard en av redaktørene bak boka Norsk byråkrati – kan det bli bedre? Det korte svaret på det spørsmålet er et rungende nei! Det litt lengre svaret er: «Selv om mye er bra, noe sannsynligvis veldig bra, er det mye variasjon, og det meste kan ganske sikkert bli enda bedre.» Dette er som å høre Oljefondets utvalgte. Vi er bestest, men det må ikke stoppe oss fra å bli enda bestere!

Les også

Om jeg forstår Søgaard rett, er eneste måten å få norsk byråkrati helt perfekt, og helst litt over det, å fjerne politikerne, i hvert fall valg. Det er noe svineri at politikere skal snakke hverandre opp og ned, og skryte av egen innsats mens de rakker ned på andres. Problemet med slik skitkasting er at det kan skvette drit både hit og dit, og at også Det kongelige forsvarsdepartement kan bli dratt med ned i gytjebadet. Nei, må vi absolutt ha politikere, får det holde med dem fra Det kongelige arbeiderparti. Det er mer enn nok.

Det Søgaard sier langt mindre om er de selvmålene byråkratene selv har stått for. For eksempel tok det nær 200 år å bygge opp det utdanningssystemet Forsvaret holdt seg med i 2017. Sett i lyset av universitetenes lange tilblivelseshistorie, er ikke 200 år spesielt lenge, men det tok ikke mer enn et par år å ødelegge det.

I Forsvarskommisjonens rapport fra 2023 finner vi for eksempel: «Personell og kompetanse skaper operativ evne, men manglende personell og feil kompetanse reduserer operativ evne, øker kostnader over tid og gjør en allerede risikofylt arbeidsplass farligere. Forsvaret står potensielt overfor en kritisk personellmangel med for svak kompetanse på viktige områder[.]»

Kritisk personellmangel med for svak kompetanse, er altså resultatet av utdanningsreformen, ikke grunnen til at den ble satt i gang. Men hvor var seniorbyråkratene i Forsvarsdepartementet da det ble åpenbart for alle at utdanningsreformen var en katastrofe, og at det vil ta tiår å få skuta noenlunde på rett kjøl igjen?

Les også

I den nevnte boka Norsk byråkrati - kan det bli bedre?, forklarer en av sjefsingeniørene bak demonteringen av Forsvarets utdanning, ekspedisjonssjef Kjersti Klæboe, hvordan de gikk frem for å begå de nær irreversible skader som Forsvarskommisjonen omtaler. (Se mer om dette i Endringsevangeliets forbannelse - Altinget). Også hun har imidlertid fått med seg at verdensituasjonen brått gjorde at også Norge trenger et kompetent offiserskorps. I stedet for å ta ansvaret for fadesen pekte hun, selvfølgelig, på sine politiske foresatte: «politisk vedtatte reformer som ikke blir gjennomført, indikerer et demokratisk underskudd[.]»

Her hadde altså FDs byråkrater, godt hjulpet av opportunistiske karriereoffiserer, innbilt den samme regjeringen som Søgaard slakter i sin rapport at også Forsvarets utdanningssystem burde slaktes. Om ikke hele systemet burde parteres, burde man i det minste hugge hodet av det. Sittende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ba på sine knær om å få slippe, til ingen nytte.

Spørsmålet er derfor om nok folk gidder å se genialiteten utspille seg i FD til at Forsvarsdepartementet – på innsiden får mange nok seere.

Harald Høiback
Forskningssjef, Forsvarshistorisk museum

At politikere har et fleksibelt forhold til alminnelig redelighet har vi blitt vant til. Det er derfor Churchill sa at demokratiet er den verste av alle styreformer, bortsett fra alle andre som har vært forsøkt. Men hvorfor skal departementsbyråkrater også ha et fleksibelt forhold til alminnelig redelighet? Eller snarere, hvorfor skal de, i motsetning til politikerne, slippe unna med det? Er det redelig å fôre politikerne med uriktige tall og gale forutsetninger, for deretter å si at det er dypt problematisk om politikerne ikke får skyte seg selv i kneet, om det er det de vil? Man kan åpenbart gjøre det, men er det redelig?

Politikere har den sympatiske egenskap at de kan tape valg, og ingenting er så forhenværende som en forhenværende statsråd. Det er derfor de har en tendens til å klamre seg til taburetten og snakke ned sine motstandere. Det kalles partipolitikk.

Byråkratene i FD, derimot, stiller aldri til valg, og når de har fått et hjørnekontor blir de sittende der til de går av med pensjon. Noen sitter enda lenger. Lenge etter at det har begynt å lukte. Spørsmålet er derfor om nok folk gidder å se genialiteten utspille seg i FD til at Forsvarsdepartementet – på innsiden får mange nok seere. Ved ettertanke har jeg mer tro på at man låner konseptet fra Team Pølsa.

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørAnne Marie KindbergStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2025