Bør ikke helse- og omsorgsministerens lønn være et øvre tak, slik at ingen helsetopper tjener mer enn statsråden?

Jeg er opptatt av at ressursene i helsetjenesten skal komme pasientene til gode, og at vi skal ha en bærekraftig helsetjeneste med god kvalitet og tilgjengelighet. For å få til det trenger vi dyktige medarbeidere på alle nivåer, både i det pasientnære arbeidet og i ledelsen. Lønn til ledere i helsesektoren skal være preget av moderasjon, samtidig som den må være konkurransedyktig for å sikre rekruttering og stabilitet i viktige lederstillinger.

Det er ulike systemer for lønnsfastsettelse for toppledere i helsesektoren, avhengig av hvor de er ansatt. For ledere i departementer og direktorater gjelder Statens lederlønnssystem. Lønn fastsettes på grunnlag av stillingens ansvar, kompleksitet og lederens kvalifikasjoner. Det gis verken bonus eller resultatavhengig godtgjørelse, og det skal utvises nøkternhet og moderasjon. For ledere i helseforetakene gjelder Statens retningslinjer for lederlønn i selskaper med direkte statlig eierandel. Retningslinjene understreker at godtgjørelsen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, og at hensynet til moderasjon skal veie tungt. Det innebærer at lønnen ikke skal være høyere enn nødvendig for å rekruttere og beholde ønsket kompetanse. Å lede et helseforetak er et stort og krevende ansvar, og det er derfor viktig at styrene har handlingsrom til å rekruttere den kandidaten de mener er best egnet til oppgaven.

De regionale helseforetakene skal videre følge statens forventninger slik de fremgår i eierskapsmeldingen. Dette gjelder også for underliggende helseforetak. For å sikre åpenhet om lederlønn, legger helseforetakene årlig frem rapport om godtgjørelse til ledende personer. Dersom ledende ansatte får en høyere årlig justering i fastlønn enn gjennomsnittet for øvrige ansatte, forventer staten at selskapet begrunner dette i rapporten. Jeg forventer at helseforetakene utviser ansvarlighet og åpenhet i sine vurderinger av lønns- og godtgjørelsesnivåer.