Dette ble ventevalget – med en JA-side uten et hovedbudskap
Til tross for lite oppmerksomhet i valgkampen er ikke spørsmålet om Norges forhold til EU noe som vil forsvinne, skriver professor Lise Rye, som er EU-spaltist i Altinget.


Lise Rye
Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)Stortingsvalget er rett rundt hjørnet og ingenting tyder på at det blir et nytt EU-valg. Et EU-valg har vi ikke hatt siden 1993, da spørsmålet om norsk EU-medlemskap gjorde Senterpartiet til Stortingets nest største parti.
Det er mange grunner til at EU-spørsmålet ikke preger den norske valgkampen. Hvis vi ser bort fra valget i 1993, er EU et tema som historisk sett har vist liten evne til å mobilisere velgere. Sterk motstand mot medlemskap i befolkningen, intern uenighet og utsikt til krevende samarbeid med tradisjonelle samarbeidspartier er også del av forklaringen på hvorfor det ved dette valget er Venstre, og ikke Arbeiderpartiet eller Høyre, som fronter ja-siden. Forholdet til EU er et tema hvor partiene har relativt få stemmer å hente, men krevende samarbeid i vente, uavhengig av hvem som ender opp med regjeringsmakt.
Økt innvandring etter Brexit
Selv om EU-spørsmålet sjelden avgjør ordinære valg, kan politikernes fremstilling av forholdet til EU få store konsekvenser.
Det gjelder ikke minst for fremstillinger av det nasjonale handlingsrommet. Kroneksemplet her er Storbritannia, hvor Leave-kampanjens effektive bruk av slagordet «Take back control» ga flertall i folkeavstemningen i 2016. Britiske Leave-forkjempere med Nigel Farage i spissen hamret det inn: Den frie bevegelsen som fulgte av EU-medlemskapet hindret nasjonal kontroll med innvandring. Å melde seg ut av EU var nødvendig for å ta tilbake kontroll med egne grenser og å frigjøre seg fra EU-domstolens myndighet.Forholdet til EU er et tema hvor partiene har relativt få stemmer å hente.
Lise Rye
Professor, NTNU, spaltist i Altinget EU
Budskapet mobiliserte, ikke bare de som var misfornøyde med EU-medlemskapet spesielt, men også blant de som var kritiske til egne politikere og samfunnsutviklingen generelt. Vi vet hvordan det gikk. Storbritannia forlot EU den 31. januar 2020. Fem år senere er innvandringen til Storbritannia ellers langt høyere enn da landet var medlem av EU. Tall fra YouGov fra i sommer viser samtidig at 54 prosent av britene er tilhengere av å bli medlem av EU igjen, under forutsetning av at de får beholde de unntakene fra EUs felles politikk som de hadde da de var medlem. 32 prosent sier nei.
En ja-side uten hovedbudskap
Norsk politisk historie byr på lignende eksempler. Nei-sidens slagord under den siste folkeavstemningen om EU-medlemskap var «Ja til folkestyre – nei til union».
Poenget var enkelt og tydelig: Hvis Norge gikk inn i EU, ville det norske folkestyret svekkes. Det var et slagord som videreførte nei-sidens budskap fra folkeavstemningen i 1972, og det var et budskap som nok en gang gikk hjem. Nei-velgerne oppga i ettertid bevaring av selvråderett, folkestyre og lokaldemokrati som de viktigste grunnene til at de hadde stemt nei. Hva var svaret fra ja-siden? Selv bruker jeg ganske mye tid på Norges forhold til EU. Jeg har skrevet bok om det, og jeg underviser om det, men om ja-siden hadde, eller har, ett hovedbudskap, har det i alle fall ikke festet seg hos meg.
Handlingsrommet
I dag pågår det som kjent ingen reell debatt om norsk EU-medlemskap. Det har det ikke gjort på lenge. Det er EØS-avtalen som er premisset for diskusjoner om vår relasjon til EU.
Mens norske regjeringer lenge har hatt en uttalt ambisjon om å føre en aktiv europapolitikk, har det i de siste årene handlet mer om å utnytte handlingsrommet innenfor rammen av EØS-avtalen. Brexit-prosessen viste at måten politikerne fremstiller dette handlingsrommet på kan ha stor betydning.Fem år senere er innvandringen til Storbritannia ellers langt høyere enn da landet var medlem av EU.
Lise Rye
Professor, NTNU, spaltist i Altinget EU
Det gjelder også for Norge. Kristine Graneng og jeg har undersøkt hvordan norske partier fremstiller handlingsrommet som EØS-tilknytningen gir. Det er tydelig at det ikke bare er én måte å forstå dette handlingsrommet på. De politiske partienes fremstillinger av handlingsrommet innenfor EØS-tilknytningen formes også av partienes holdning til EØS-avtalen, og til europeisk integrasjon generelt. Hvis du i løpet av valgkampen skulle komme til å høre en politiker omtale dette handlingsrommet som stort eller lite, kan det derfor være lurt å ha partiets holdning til både EØS-avtalen og norsk EU-medlemskap i bakhodet.
Mer omfattende samarbeid
Til tross for lite oppmerksomhet i valgkampen er ikke spørsmålet om Norges forhold til EU noe som vil forsvinne. Mens vi avventer en ny medlemskapsdebatt, utvikler både vårt og andres forhold til EU seg. At vårt samarbeid med EU blir mer omfattende, ligger i samarbeidets natur. EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Når EUs indre marked utvides til nye områder som energi og digitale tjenester, skal vårt samarbeid med EU utvides til de samme områdene.
Ja-siden har et og annet å lære av nei-sidens evne til å formulere et tydelig budskap.
Lise Rye
Professor, NTNU, spaltist i Altinget EU
Samarbeidet med EU blir samtidig mer omfattende fordi Norge søker tilknytning til EU-samarbeid utenfor EØS, som helseunionen og EUs program for sikker satellittbasert kommunikasjon. Trump-administrasjonens handelspolitikk og den kommende folkeavstemningen på Island, som Nils Forren har skrevet om her på Altinget tidligere, er på sin side eksempler på hendelser utenfor Norge som kan endre vårt forhold til EU.
Dette valget er derfor et europapolitisk ventevalg. Spørsmålet om vårt forhold til EU vil på et tidspunkt melde seg med større kraft. I mellomtiden har ja-siden et og annet å lære av nei-sidens evne til å formulere et tydelig budskap.
----
Kilde: Graneng, K., & Rye, L. (2025). Where to wriggle? Norwegian politicians’ presentations of autonomy within the EEA association. West European Politics, 48(5), 1086–1112.
