Dette sier LO de vil ha i lønnsnemnda (men de får det ikke)

LO Stat står i et spenn mellom et ufravikelig inngangskrav om én avtale i staten på den ene side, og på den andre siden et stort medlemsflertall som mener at det å ivareta LOs kjerneverdier i tariffavtalen er viktigere enn dette inngangskravet. LO Stat har i Rikslønnsnemnda forsøkt å kombinere to motstridende utgangspunkt i én felles strategi. 

Det vet de selv ikke kommer til å fungere.

Umulig kabal å få til å gå opp

I forhandlingsrommet og ved meklingsbordet var LO villig til å gå med på å ligge så tett opp til Unio og Akademikerne, at de kunne håpe på å lokke dem til å si ja til en felles avtale. Hvis det ikke funket, kunne de ha et realistisk håp om hjelp fra Rikslønnsnemnda, som kunne pålagt Unio og Akademikerne en YS/LO-avtale.

Dette kunne faktisk (kanskje) ha fungert, nettopp fordi tilbudet som ble gitt Unio og Akademikerne beveget seg så langt i deres retning, at det ville vært et rimelig argument at de burde ha strukket seg lenger for å komme til enighet med de andre hovedsammenslutningene.

I Rikslønnsnemndsaken til disse to hovedsammenslutningene, som var oppe en uke før LOs sak, dokumenterte staten at de faktisk hadde beveget seg for å komme Unio og Akademikerne i møte underveis i forhandlingene, men at det ikke var noen tilsvarende bevegelse den andre veien.

Men NTL, som har de fleste medlemmene i LO Stat, mener denne strategien er å kaste barnet ut med badevannet. De måtte gitt fra seg hele lønnssystemet sitt for å prøve å få Unio og Akademikerne inn i folden. Så de aller fleste NTL-medlemmene i staten stemte nei til den avtalen som forhandlingsutvalget i LO Stat ønsket å si ja til.

Samtidig valgte YS å si ja til den avtalen som NTL-medlemmene sa nei til. Dermed var veien til likelydende avtale for alle de fire hovedsammenslutningene i praksis umulig:

• YS har sagt ja til en avtale.
• LO sier de primært ønsker likelydende avtaler, men de ønsker ikke avtalen YS har sagt ja til.
• Unio og Akademikerne ønsker ikke likelydende avtaler, og de ønsker ikke YS-avtalen.

Dette er det LO sier de vil ha

Å imøtekomme disse motstridende interessene på en slik måte at vi ender med samlede avtaler i staten, ser ganske umulig ut. Men det hindrer ikke LO Stat fra å prøve.

Deres argumentasjon, slik de har lagt den frem i Rikslønnsnemnda, kan oppsummeres slik:

• LO ønsker en avtale som har YS-avtalen som utgangspunkt.
• LO mener imidlertid at YS-avtalen på vesentlige punkter er for dårlig, fordi den mangler «kollektive systemiske virkemidler». Det er en annen måte å si at LO mener hovedsammenslutningene får for dårlig kontroll på lønnsutviklingen, når vesentlig mer av lønnsdannelsen skjer lokalt.
• Løsningen er en mekanisme som gjør det mulig for hovedsammenslutningene under visse forutsetninger å få mulighet til å bryte inn og overprøve lokalt fremforhandlede avtaler.
• Samtidig argumenterer LO med at Rikslønnsnemnda også skal pålegge denne løsningen på YS, selv om YS allerede har takket ja til en annen avtale.

Det siste punktet virker spesielt urealistisk. Men det er også tvilsomt at Rikslønnsnemnda kommer til å begi seg ut på helt nye løsninger som ikke har vært oppe i forhandlingene, som heller ikke staten støtter, og som i praksis gjør avstanden til Unio og Akademikerne enda større.

LO spiller «the long game»

Det LO Stat også sier, er imidlertid interessant. Dersom de ikke får gjennomslag for sin kreative løsning, så ber de om prolongering – det vil si videreføring av sin eksisterende avtale. Dette er i praksis det samme som Unio og Akademikerne ber om.

Det er farlig å spå i en sak med så lite presedens å lene seg på, og særlig så kort tid før fasiten ligger på bordet. Men akkurat nå er vel nettopp en videreføring som virker som løsningen det er tryggest å sette pengene sine på. Og dermed ser det også nå ut til at vi går fra to til tre ulike avtaler i staten, i alle fall inntil videre. 

Så hvorfor går LO inn på en vei som de vet de ikke fører frem? Fordi de ikke egentlig har noen alternativ. De kan ikke stå på at de ønsker YS-avtalen, siden den jo er nettopp den avtalen medlemmene sa nei til. De kan ikke trekke seg på sitt hovedkrav inn i årets lønnsoppgjør – nemlig én avtale i staten. Men de kan berede grunnen for neste lønnsoppgjør, hvor de nå har med seg rikelig med erfaringer om hva som ikke fungerer. 

LO Stat har klart å overbevise NTL internt om å gå med på et kompromiss som nok smerter en del for dem. De har laget en skisse for seg selv og staten, som de i samarbeid kan spikke på frem mot neste hovedoppgjør. 

Dermed er det duket for en ny runde i denne sagaen om to år. Med mindre Rikslønnsnemnda overrasker alle og gjør noe helt annet enn ventet.