Disse tre utfordringene må løses for å få god rusomsorg

Så hva skal til?

Som pårørende har jeg fulgt min tidligere hjelpetrengende i møte med både rusbehandling og psykiatri. Det har vært et møte med mange dyktige ildsjeler, men også et møte med kryssende ideologier, tradisjoner og praksiser. Dette har ført til en rekke paradokser og krevende dilemmaer. Noen av dem har jeg beskrevet i boka «Jeg skal passe på deg». Ett eksempel er hvordan bruken av valiumpreparater i psykiatrien, kan føre til at du ikke får rusbehandling i neste runde fordi de ikke aksepterer denne typen medisiner der.

For å skape bedre og mer sammensatte tjenester framover, bør vi identifisere hvilke mekanismer som bidrar til at pasientene blir gående i hjelpesystemene og hva som skal til for at de kommer seg ut.

Jeg har valgt å se nærmere på tre problemområder: mangelen på juridisk binding mellom rettigheter og plikter, anerkjennelsen av forskjellene i tradisjonene mellom psykiatri og rusbehandling og krav til kompetanseheving av alle som jobber på feltet.

Mangelen på juridisk binding i den individuelle planen

Pasienter som trenger sammensatte og langvarige tjenester, har rett til en individuell plan. Problemet er at tjenesteyterne ikke har juridisk plikt til å innfri tiltakene i den individuelle planen. Det er en falsk rettighet.

Denne pasientgruppa har et dårligere rettsvern og demokratiske rettigheter enn straffedømte som er sikret en rettferdig saksbehandling i domstolene.

Mangelen på juridisk binding er en av hovedårsakene til at det er vanskelig for statsforvalteren å gi pasienter som klager medhold. Når avvisningen på klagen kommer, føler pasienten seg enda mindre forstått og marginalisert. Denne pasientgruppa har et dårligere rettsvern og demokratiske rettigheter enn straffedømte som er sikret en rettferdig saksbehandling i domstolene. Fordi pasientene både trenger trygg bolig, ivaretakelse og oppfølging, kan de få tilbakefall dersom vedtakene ikke innfris til samme tid. Runddansen opprettholdes.

Ulike tradisjoner mellom rus og psykiatri

Rus og psykiatri har gjennom tidene vært dominert av forskjellige fagområder og kampsaker. Psykisk helse har historisk sett tilhørt det medisinske domenet. Nyere kampsaker har vært kampen mot tvangsmedisinering og beltelegging samt mangelen på medisinfrie tilbud. Rusfeltet ble medikalisert i Norge etter reformen i 2004, og her har slaget først og fremst stått om retten til substitusjonsmedisin og mulighet for lengre innleggelser i døgnbehandling. Tvang på rusfeltet har vært et viktig middel for å redde liv i tilfeller med flere alvorlige overdoser.

Spissformulert finnes det en pille for alt i psykiatrien. Rusbehandlingen har historisk sett alltid forsøkt å avvende ruspasienten med nettopp denne tankegangen. Når man i dag omtaler flertallet av rusavhengige som ROP-pasienter (rus og psykiatri), er det et nytt skritt på veien til ytterligere medikalisering.

Løsningen på den økte medikalseringen kan for mange pasienter i psykiatrien og i rusbehandling ligge i forsvarlige nedtrappingsplaner. Disse må lages i samarbeid med en farmakolog. Det ville vært et bedre alternativ for pasienter med stadig økende toleransenivå og behov for høyere doser enn for eksempel bedringsprosesser uten klare mål.

Rus og psykiatri har gjennom tidene vært dominert av forskjellige fagområder og kampsaker.

Nedtrappingsplaner innebærer forsvarlig abstinensbehandling, noe som er sentralt både for pasienter som trenger å redusere inntaket av ett eller flere virkestoffer og for de som ønsker å bli pille- eller rusfrie. For rask nedtrapping eller bråseponering er skadelig for mange av disse pasientene og setter dem i en sårbar posisjon. Mangelen på nedtrappingsplaner og skjermede oppholdssteder bidrar til å holde mange pasienter i systemet.

På rusfeltet er rehabilitering en like viktig grunnstein som behandling. Rehabilitering har et framtredende sosialpedagogisk perspektiv. Sosialpedagogikk handler om å lære personer fra marginaliserte grupper hvordan de kan bli en del av samfunnet igjen. Her står det friske i mennesket i fokus. Og troen på at alle mennesker ved hjelp av egne iboende ressurser, sosiale og kulturelle forutsetninger kan lære hvordan ta mest mulig ansvar for eget liv. I et sosialpedagogisk perspektiv vil det være rom for praktisk hjelp, noe som ligger utenfor profesjonenes utdanning og ansvarsområder i dag, men som for mange ROP-pasienter er like viktig som selve behandlingen.

For å få bedre utnyttelse av systemene vi har bygd opp, trenger vi ikke flere rettigheter, men rettigheter med juridiske forpliktelser

Krav til kompetanseheving

For å få bedre utnyttelse av systemene vi har bygd opp, trenger vi ikke flere rettigheter, men rettigheter med juridiske forpliktelser. Vi trenger et felles og overordnet perspektiv – ikke debatter om hvilken behandling som er best.

En utdanningspakke skreddersydd for alle som jobber på feltet uavhengig av profesjon og rang, må innføres som et krav. De ulike profesjonene trenger å løfte blikket opp fra eget fagområde og egen praksis. Sosialpedagogikken må både sidestilles med og integreres i behandling. Da produserer vi færre ofre for egen lidelse og færre ofre for systemet.

VID Vitenskapelige høgskole er den eneste høgskolen i landet som tilbyr målrettet etterutdanning innen rus og avhengighet. Studiet har et analytisk og framtredende sosialpedagogisk perspektiv. Dette fordi sosialpedagogikken er et naturlig minste felles multiplum som gir ulike profesjoner en felles plattform. Derfor må dette perspektivet være representert i utvalgene som skal videreutvikle framtidens helsetjenester innen rus og psykiatri.

Å åpne andre dører til livet er like viktig som å sende pasienter inn neste dør i behandling.