«Don’t confuse me with facts» – om EU

Forskjellige EU-strategier

Under Senterpartiets landsmøte denne våren fikk velgerne rene ord for pengene. Partiets ledelse bekreftet der sin klokkeklare motstand mot norsk EU-medlemskap. Et medlemskap som Sp-ledelsen mener vil svekke norsk folkestyre og nasjonal kontroll. Et så kruttsterkt politisk nei-standpunkt til EU fra partiledelsens side, at en trofast Sp-velger ikke engang ville drømme om å legge en JA-seddel i urnen ved en eventuell fremtidig – rådgivende – folkeavstemning.

Da ville krangelen om tolkning av avstemningsresultatet, i velkjent norsk stil, antakelig ingen ende ta.

Øystein Blymke
Statsviter og skribent

Og selv om Storting og regjering skulle oppleve at folket nå sier JA til EU i en tredje avstemming, i verste fall bare med et flertall på knapt over 50 prosent – hva vill da skjedd? Jo, da ville krangelen om tolkning av avstemningsresultatet, i velkjent norsk stil, antakelig ingen ende ta.

Arbeiderpartiledelsen har valgt en helt annen EU-strategi enn sine tidligere regjeringsvenner i Senterpartiet.

Under Aps landsmøte nylig inviterte statsminister Jonas Gahr Støre riktignok til en «åpen» EU-debatt, bare den ikke ble for åpen! Og i alle fall ikke så åpen at debatten risikerer å virke splittende innad i Arbeiderpartiet.

Velgerne må gjerne, ifølge Støre, debattere norsk EU-medlemskap så busta fyker, men helst ikke plage ham eller resten av Ap-ledelsen med spørsmål om hva den mener om norsk EU-medlemskap.

Ingen bidrar til kunnskapsbasert debatt

Både Senterpartiets og Arbeiderpartiets posisjoner i EU-spørsmålet virker snodig.

Står det virkelig så dårlig til med selvtilliten at partiledelsen ikke tar sjansen på at de selv og andre tillitsvalgte ikke vil være i stand til å føre debatten på et tilnærmet samme faktagrunnlag som det faktagrunnlaget de klare ja-partiene forholder seg til? 

Verken Senterpartiets svart-hvitt beskrivelser av EU eller Arbeiderpartiets tåkelegging av hva EU står for, gir velgerne et kunnskapsbasert grunnlag å basere sitt EU-standpunkt på. 

Både Senterpartiets og Arbeiderpartiets posisjoner i EU-spørsmålet virker snodig.

Øystein Blymke
Statsviter og skribent

Det bør kunne sies å være et faktum at EU på disse tretti årene (siden forrige folkeavstemning) har forandret seg så mye hva angår forpliktende samarbeid og demokratisk styring, at den norske befolkning anno 2025 bør kunne forvente nye og mer tidsaktuelle kunnskaps- og faktabaserte redegjørelser om EU fra sine respektive partiledere.

Et annet ubestridelig faktum det kan være godt for velgerne å ta med seg inn i en eventuell ny EU-debatt, er den historisk betingende forskjell det i årtier har hersket mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet i deres syn på viktigheten av europeisk samarbeid.

Arbeiderpartiet har siden begynnelsen av 70-årene understreket viktigheten av europeisk samarbeid med EU som sitt langsiktige og ønskede mål, ofte i kraftfulle ordelag.

Senterpartiet har i samme periode, om mulig i enda kraftigere ordelag enn Arbeiderpartiet, understreket det helt motsatte, gjennom sitt vedvarende og rungende «Ja til økt sjølråderett».