Er det innenfor å be folk om å ta seg sammen?

Umusikalsk å stille krav

«Gjør din plikt og krev din rett» heter det i et gammelt og godt sosialdemokratisk slagord. Rekkefølgen er viktig å merke seg. Du må først vise staten/myndighetene at du har utført de plikter vi er pålagt som samfunnsborger, for så å kreve at staten/myndighetene gir deg de rettighetene den har lovet, i henhold til lover, regler og politiske løfter.

Det er rett og slett politisk umusikalsk å begynne å kreve noe mer av folk som allerede sliter for å få livet på rett kjøl.

Øystein Blymke
Statsviter og skribent

Når det gjelder våre mange trygdede, ikke minst de 60.000 unge voksne som er nevnt ovenfor, dvs. de som går på «helserelaterte ytelser», hører man sjelden politikerne snakke om deres plikter. Det snakkes kun om de rettighetene de har og/eller burde få.

Det er kanskje ikke så rart.

Det er rett og slett politisk umusikalsk å begynne å kreve noe mer av folk som allerede sliter for å få livet på rett kjøl. Av den grunn handler derfor enhver politisk debatt om økt utenforskap og økt sykefravær stort sett om nye sosialpolitiske «grep» myndighetene bør ta for å hjelpe, og ikke – hverken direkte eller indirekte – om at også unge mennesker med en «helserelatert ytelse» av og til, og som alle oss andre, også må kunne stilles krav til – ja, at det rett og slett kan forventes at de i det minste prøver å hente fram ennå litt mer av sin latente viljestyrke – av og til.

En holdningsendring må til

Til slutt kan det kanskje sies, som politikerne ofte sier når hverken lovendringer eller økte bevilgninger gir ønskede effekter på sykefravær og utenforskap: Kanskje må det en holdningsendring til?

En holdningsendring som selvfølgelig da må gjelde oss alle. Både våre politikere, de 22.000 Nav-ansatte, og ikke minst, den alminnelige borger – som selvfølgelig også inkluderer den trygdede.