Er Norge modent for EU-medlemskap?

Vi kunne vært bedre forberedt

Trusselen mot europeisk sikkerhet er i dag langt mer alvorlig enn for ti år siden, og behovet for gjennomføringen av forpliktelsen fra Wales – som nå anses som et minimum – er blitt prekært. Det er derfor positivt at det nå i det minste er vilje blant de aller fleste europeiske allierte til en betydelig økning av forsvarsinnsatsen. I denne sammenheng er det av spesiell betydning at den tyske Forbundsdagen med to tredjedels flertall nylig besluttet å oppheve landets såkalte «gjeldsgrense» (Schuldenbremse) med den primære målsetting å gjenoppbygge Bundeswehr etter mange års underbudsjettering. De fleste øvrige europeiske medlemsland i Nato og EU har fattet, eller utarbeider, lignende tiltak. 

Presidentens sympati for Putin og nedlatende holdning overfor Ukraina og president Zelenskyj er ingen overraskelse.

Erik Breidlid
Tidl. forsvarspolitisk råd i Nato

Det nye forholdet mellom USA og de øvrige allierte ble til fulle demonstrert av USAs visepresident Vance i hans oppsiktsvekkende innlegg på årets sikkerhetskonferanse i München 14.–16. februar. Snarere enn å fokusere på Russlands folkerettsstridige krig i Ukraina, angrep Vance Europas, og spesielt Tysklands politiske system, som etter hans syn er basert på en «gal oppfatning av demokratiet». De etterfølgende uker har gjort det klart at Vances verbale angrep på Europa på ingen måte var en misforståelse eller et «faux pas» basert på manglende erfaring eller kunnskap; tvert imot reflekterte det en sentral del av Trump-administrasjonens utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Den generelle oppfatningen i USA om at Europa i altfor liten grad bidrar til transatlantiske forsvaret har vært kjent – og anerkjent – i mange år, ikke minst fra Trumps første presidentperiode. Presidentens sympati for Putin og nedlatende holdning overfor Ukraina og president Zelenskyj er heller ingen overraskelse. Europeiske politikere kunne derfor vært bedre forberedt på Trumps ønske om å stanse krigen raskt, og ikke nødvendigvis i Ukrainas favør.

Først med München-konferansen ble likevel Trump-administrasjonens nye verdensorden presentert i hele sin brutale kynisme. Presentasjonen synes å ha virket som en katalysator på forsvarsviljen i de fleste, om ikke alle, europeiske land. I lys av manglende konsensus i Nato og EU om forholdet til Russland og Ukraina initierte Storbritannias statsminister Starmer 2. mars en såkalt «coalition of the willing». Koalisjonens primære formål er å sikre fortsatt militær og politisk støtte til Ukrainas forsvar mot Russland, og samtidig å legge økt press på Russland gjennom sanksjoner og «andre tiltak». Koalisjonen er samtidig en konkret reaksjon på Trump-administrasjonens forhold til Ukraina og USAs allierte. Den består idag av 26 europeiske land, samt Canada, Australia, Japan og New Zealand. De fleste europeiske land deltar følgelig i koalisjonen, mens et mindre antall medlemsland i Nato og EU, samt nøytrale land står utenfor. 

Tredje og kanskje siste mulighet

Koalisjonens begrensede fokus og mandat innebærer imidlertid at den hverken har et formalisert, politisk forpliktende eller varig siktemål. Den kan derfor ikke erstatte EUs eller Natos roller, men snarere utgjøre et supplement til disse. Koalisjonen vil således kunne oppveie fraværet av konsensus i Nato og EU om politiske, militære og økonomiske tiltak, og samtidig ivareta bidrag fra land som ikke er medlem av en eller begge organisasjonene. Det er derfor positivt at Norge deltar i denne koalisjonen og derved bidrar til arbeidet for å styrke samarbeidet blant likesinnede land. 

Kommende stortingsvalg gir våre politikere, og derved befolkningen, en tredje – og kanskje siste – mulighet til å avslutte det risikofylte spillet om Norges fremtid.

Erik Breidlid
Tidl. forsvarspolitisk råd i Nato

Norsk sikkerhet har i over 75 år, i større grad enn for de fleste øvrige allierte, vært ivaretatt av Natos militære garantier. Disse forpliktelsene har i overveiende grad vært ivaretatt av USAs strategiske forsvar og troverdigheten av amerikanske militære forsterkninger av Europa. Selv om Trump-administrasjonen ikke har trukket disse forpliktelsene tilbake, tilsier usikkerheten om deres fremtidige omfang og gyldighet at det nå er på høy tid for Norge å utvide sin sikkerhetspolitiske forankring.

Norge har ved to tidligere anledninger latt muligheten gå fra seg til å bli medlem av EU. Begge ganger har snevre nasjonale interesser blitt prioritert foran et bredt, forpliktende samarbeid med våre nærmeste naboland om europeisk samarbeid og sikkerhet. Kommende stortingsvalg gir våre politikere, og derved befolkningen, en tredje – og kanskje siste – mulighet til å avslutte det risikofylte spillet om Norges fremtid.