Et av historiens mest bisarre toppmøter, men Ukraina og resten av Europa unnslapp med skrekken

Han hadde gjort en våpenhvile til sitt absolutte hovedmål og hadde til og med truet med å forlate toppmøtet dersom denne russiske innrømmelsen ikke ble raskt innvilget.

Ingen av delene skjedde.

Derimot kjempet Putin seieren i land. Han brøt den internasjonale isolasjonen som har vært hans og Russlands vilkår siden angrepet på Ukraina. Uten synlige innrømmelser oppnådde han et av sine erklærte hovedmål, nemlig å fremstå på lik linje med supermakten USA.

De russiske grunnsynspunktene har ikke endret seg mye – om overhodet. På pressekonferansen brukte den russiske diktatoren en betydelig del av taletiden sin på de såkalte «grunnleggende årsakene til konflikten», slik han har gjort flere ganger tidligere. 

Med forbehold om at nye detaljer kan dukke opp i de følgende dagene, oppnådde president Trump stort sett ingenting.

Michael Ehrenreich
Utenrikskommentator, Altinget Danmark

Det handler om – som før – at Ukraina ikke har rett til å eksistere som selvstendig land, at Russlands tidligere dominans i Øst-Europa skal gjenopprettes, og at Nato må svekkes ved at USAs politiske og militære tilstedeværelse i Europa reduseres.

Med andre ord gjentok Putin sitt budskap, og han oppnådde dermed nok et av sine hovedmål med toppmøtet: å vinne tid til fornyet fremgang på slagmarken og gradvis nedbryte sine motstandere. Ikke et dårlig resultat sett fra russisk side.

Midt i lettelsen over at toppmøtet ikke resulterte i en avtale som Ukraina ville blitt påtvunget, skaper forløpet likevel ny usikkerhet for fremtiden for den hardt prøvede ukrainske befolkningen.

Trumps og Putins antydninger om at forhandlingene var starten på en prosess som kanskje vil innebære et nytt toppmøte i Moskva, viser at man – for denne omgang – unnslapp med skrekken, men faren for en avtale over hodet på Ukraina og resten av Europa er ikke svekket.

Uttalelsene fra Trump om at det var oppnådd «gode fremskritt», og at toppmøtet var «til en 10‑er», indikerer at han ikke har oppgitt målet om at han – og han alene – kan overtale sin «gode venn» til fornuft og bringe krigen til en avslutning. 

Trumps motstridende uttalelser om at det etter Alaska nå er opp til Ukrainas president Zelenskyj å inngå en avtale «med europeisk involvering», har vi hørt flere ganger før i den lange prosessen, siden han lovet å avslutte krigshandlingene innen 24 timer.

I motsetning til sin russiske motpart, som ikke har beveget seg siden krigen startet, har Trump på taktisk og strategisk nivå skiftet posisjon så mange ganger at det er vanskelig å stole på de amerikanske vurderingene uten konkret handling. 

Den amerikanske strategien mangler både politisk og militært press som kan tvinge en erfaren forhandler og ryggradsløs diktator som Putin til innrømmelser.

Michael Ehrenreich
Utenrikskommentator, Altinget Danmark

Forsøkene på gjennombrudd mot våpenhvile og kanskje senere en fredsavtale er prisverdige. Men den amerikanske strategien mangler både politisk og militært press som kan tvinge en erfaren forhandler og ryggradsløs diktator som Putin til innrømmelser. Gode ord og intensjoner alene er ikke nok.

Tvert imot har toppmøter en spesiell dynamikk, som betyr at hvis de ender uten resultater, er det noen ganger bedre at de aldri fant sted. Manglende resultater betyr ikke status quo, men snarere status quo minus, fordi den aggressive part lukter blod.

Lykkes det ikke Trump raskt å dokumentere at Alaska-forhandlingene skapte reelle og målbare fremskritt, løper han en alvorlig risiko for at ettertiden vil vurdere toppmøtet som et tilbakeskritt i et allerede ulykkelig forløp.

Det er bemerkelsesverdig at Trump forlot Alaska uten så mye som å nevne de sanksjonene mot Russland han truet med kort tid før, i mangel på en våpenhvileavtale.

Det er tidligere sett at tidsfrister – initiert av den amerikanske presidenten for å tvinge Russland til innrømmelser – har passert uten konsekvenser. Vil det samme skje med de «alvorlige konsekvenser» han truet med før Alaska?

For Europas del er det umulig å si om det var forhåndsmøtet med Zelenskyj og en rekke andre europeiske ledere, som i siste øyeblikk avverget det uheldige «bytte av territorier» som Trump annonserte i dagene før toppmøtet.

Men det er i det minste tilfredsstillende å konstatere at det verken ble omtalt – ei heller antydet – på pressekonferansen.

Når regnskapet gjøres opp, og europeiske ledere har hatt anledning til å fordøye hva som egentlig skjedde i Alaska, må Europa komme sterkt tilbake.

Kravene om at de europeiske landene, og spesielt Ukraina, må være en del av den politiske prosessen, er nå viktigere og mer påtrengende enn noensinne.

Det er per nå alt for tidlig å snakke om en «fredsprosess», basert kun på den bratte russiske holdningen uten den minste antydning til vilje til innrømmelser. Så lenge det er slik, finnes det ingen alternativ vei uten å fortsette – og gjerne trappe opp – den militære støtten til Ukraina.

Dette har lenge vært Europas holdning. Blir det også tilfelle for president Trump etter Alaska? Det bør det være, men på dette punkt er det dessverre ikke grunn til optimisme. 

Kravene om at de europeiske landene, og spesielt Ukraina, må være en del av den politiske prosessen, er nå viktigere og mer påtrengende enn noensinne.

Michael Ehrenreich
Utenrikskommentator, Altinget Danmark