Etterlysning: Enda modigere politikere

I Helgemorgen i NRK søndag kommenterte ordføreren i Nesseby, Berit Ranveig Nilssen fra Felleslista, at kommunen har laget sin egen evakueringsveileder. Hun mente at folk har rett på informasjon, og at det bidrar til å gjøre dem tryggere – selv om selve innholdet kan skremme vettet av de fleste. Veilederen gir praktiske råd rundt scenarioer som luftangrep, cyberangrep, invasjon eller okkupasjon, kjemiske, biologiske eller radioaktive angrep – blant annet.

Fortsatt et samlet Storting

I helgen har også partiet Rødt startet landsmøtesesongen med en ny og heftig forsvarsdebatt. En tredjedel av partiets delegater ønsket at partiet skulle trekke seg ut av forliket om Langtidsplanen for Forsvaret. De som var imot, mener avtalen knytter Norge for tett opp til USA og Nato. De vant ikke frem. Dermed er landets stortingspartier fortsatt samstemt i at forsvaret skal økes, at vi skal være et Nato-land og at vi fortsatt skal støtte Ukrainas forsvarskamp «så lenge det er nødvendig».

Men mer forsvarsdebatt, slik de har startet i Finnmark og som Rødt-landsmøtet bød på, bør uansett ønskes velkommen. Uten åpen debatt, forslag utenfor «allfarvei» og modig nytenkning, kan vi trå feil eller gå glipp av løsninger som gjør oss bedre rustet fremover.

Blant annet trengs det sterkere beredskapsforståelse både hos folk og hos de folkevalgte. 

Se for seg det verste

Beredskap handler om å se for seg det aller verste, og deretter trene på nettopp det. Men det handler også om å se for seg det aller verste, og gjøre alt man kan for at det ikke skal inntreffe.

Programutkastene ble skrevet før Donald J. Trump fikk nøkkelen til Det hvite hus og flørtet åpenlyst med mesterspionen fra Moskva.

Veslemøy Østrem
Sjefredaktør, Altinget

De siste tiårene har vår forestillingsevne om hva «det aller verste» kan være, ikke vært spesielt treffsikker. Det fikk vi blant annet erfare 22. juli 2011.

I disse årene har også vår nabo, krigsaktøren, brutt folkeretten, forsynt seg av landområder, gått til fullskala invasjon, bombet byer i fillebiter.

Likevel har det ikke virket relevant å oppdatere våre beredskapsplaner og skjerpe vår motstandskraft. Dermed begynner det virkelig å haste.

Modig forslag om Oljefondet

De neste åtte ukene skal alle partiene gjennomgå sine partiprogrammer. Delegater skal file på formuleringer, partiledelser skal utfordres, fylkeslag skal tape slag om dette og hint.

Programutkastene ble skrevet før Donald J. Trump fikk nøkkelen til Det hvite hus og flørtet åpenlyst med mesterspionen fra Moskva. Så kanskje det er tid for å ta en titt på formuleringene?

Kanskje er det også tid for være enda modigere enn bare å flikke på noen setninger i en resolusjon. Søndag tok tidligere oljefond-sjef Knut N. Kjær og 46 andre økonomer til orde for at støtten til Ukraina må økes kraftig, og at penger fra Oljefondet kan brukes til dette. 

De siste dagenes samhold og samstemthet mellom de europeiske lederne med ulik partitilhørighet, har vært som å vise finger til fremvoksende autokratier og aggressive naboer.

Veslemøy Østrem
Sjefredaktør, Altinget

«Dersom Russlands angrep ikke stoppes, vil det innebære en eksistensiell trussel mot frihet og demokrati, ikke bare i Ukraina, men i hele Europa, medregnet Norge», skriver Kjær og hans medforfattere i Aftenposten.

De mener også at Norge står i en særstilling som finansiell stormakt i Europa på grunn av merinntektene vi har fått – på 1270 milliarder kroner på grunn av det krigspregede gassmarkedet i 2022 og 2023.

Vi bør altså bryte handlingsregelen, mener forfatterne:

«Ved å gi Ukraina det landet trenger for å motstå overmakten, gjør vi nettopp det handlingsregelen var ment å gjøre: Bidra til å sikre et godt liv for våre etterkommere». 

Per nå er ikke det ikke noen 1000-milliarder-kroners spørsmål i partiprogrammene. Ingen partiledere har heller gått så langt. Det snakkes om økt støtte, samhold og langsiktighet, men Kjær og hans medforfattere er ikke alene om å forvente langt mer mot enn som så – for å sørge for at ikke Ukraina taper krigen. 

Tiltakende EU-debatt

Et annet spørsmål som er i ferd med å sprenge seg inn i den norske debatten, er om vi fortsatt skal stå på utsiden av EU nå som unionen tar en helt ny sikkerhets- og forsvarspolitisk rolle. De siste dagenes samhold og samstemthet mellom de europeiske lederne med ulik partitilhørighet, har vært som å vise finger til fremvoksende autokratier og aggressive naboer, og har fått mange også i Norge til å ta til orde for en reell medlemskapsdebatt. 

Et mer selvsikkert Arbeiderparti, som i prinsippet har tre «utenriksministre» på vakt, ser at de profitterer på at dette temaet holdes varmt. 

Veslemøy Østrem
Sjefredaktør, Altinget

Målingene akkurat nå viser, ifølge pollofpolls, et mulig ja-flertall på Stortinget fra høsten. Men fortsatt er nei-flertallet i befolkningen såpass markant at det er lite trolig at vil bli noen bevegelse i dette spørsmålet i neste stortingsperiode.

Bare Venstre og MDG har programfestet at de vil at Norge skal starte en medlemskapsprosess. Mens de store ja-partiene, fortsatt ikke er mer forpliktende enn at de vil «arbeide for norsk EU-medlemskap». 

De tre utenriksministres parti

Ved inngangen til en valgkamp ser vi at utenriks- og sikkerhetspolitikk er det saksfeltet som engasjerer aller mest. Det er svært uvanlig, og det er ikke sikkert det vil vare helt frem til valget, men det er også helt naturlig, gitt den uroen vi opplever. Et mer selvsikkert Arbeiderparti, som i prinsippet har tre «utenriksministre» på vakt, ser at de profitterer på at dette temaet holdes varmt. Men selvsikkerheten er fortsatt skjør, og mye kan endre seg. 

Politikk handler om påvirkning av samfunnsretningen. Vi gir vår stemme til dem vi stoler på at kan ta de riktige valgene på vegne av oss og som kan sikre vår fremtid. Det er min analyse at flere vil etterspørre enda mer mot fra våre politiske ledere de neste månedene.

Sikkerhet og beredskap er ikke lenger en teoretisk størrelse.