Etter krangelen i Det ovale kontor: Er det på tide med en nordisk militærallianse?

Var det hele planlagt?

Den spesifikke uenigheten mellom Trump og Zelenskyj handler om at den ukrainske presidenten har nektet å inngå en våpenhvileavtale uten medfølgende sikkerhetsgarantier. Zelenskyj stoler ikke på at Russlands president Putin vil respektere en slik avtale. 

Vi har gått inn i oligarkenes tidsalder.

Jakob Nielsen
Sjefredaktør, Altinget Danmark

Donald Trump har ikke den samme bekymringen, og møtet i Det hvite hus var tydeligvis ment som en mulighet til å demonstrere at han kunne banke den ukrainske presidenten på plass.

Da den planen gikk i vasken, valgte Trump og Vance i stedet å ydmyke Zelenskyj mens hele verden så på. Vi kjenner denne strategien fra Putins Russland: Slå ned på ditt eget folk slik at alle frykter deg. Trump – som Putin – tenker ikke i formelle allianser, men i rå makt. Og ved å fordele tyvegodset mellom seg. Vi har gått inn i oligarkenes tidsalder.

Som den amerikanske historikeren Timothy Snyder bemerket fredag kveld: Alt Trump og Vance sa i Det ovale kontor er linjer som allerede er sagt av Russland.

Man skulle kanskje tro at Volodymyr Zelenskyj burde ha gjort opp status over den virkeligheten og unngått det åpne oppgjøret i Det hvite hus – men bruddet med USA var nok uunngåelig.

Hva nå, Europa?

For Europa og for de nordiske landene er det tre åpenbare konsekvenser av denne ukens dramatiske omveltninger i den globale verdensordenen.

For det første må Europa i vid forstand nå forberede seg på å overta ansvaret for å bevæpne Ukraina veldig snart for å holde stand mot den russiske hæren. EU og europeiske land donerer allerede mer til Ukraina enn USA, men spørsmålet er om Europa også kan tilby nødvendig teknologi i form av overvåking, etterretning og avanserte våpensystemer. 

Det finnes ikke noe alternativ. Dersom Ukraina blir overkjørt, vil Russland utgjøre en enda mer direkte trussel mot EU, ikke minst mot de tre tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen.

For det andre må Europa umiddelbart bli enige om en ny europeisk sikkerhetsarkitektur som tar hensyn til det faktum at USA ikke lenger kan forventes å garantere Europas sikkerhet.

Det mest sannsynlige scenariet er at denne strukturen inntil videre vil være basert på Natos europeiske søyle, der det allerede er en kommandostruktur og erfaring med reelt militært samarbeid. Hvorvidt Nato også vil være rammen på lang sikt, er imidlertid mer usikkert.

Under et besøk i København denne uka spådde den tidligere ukrainske forsvarsministeren Oleksii Reznikov at en europeisk hær i regi av EU vil være nødvendig. Hans stemme kan ikke ignoreres fordi den ukrainske hæren trolig vil utgjøre en betydelig del av det europeiske forsvaret – og fordi Ukraina ikke har utsikter til medlemskap i Nato. 

Denne ukens voldsomme hendelser må også føre til refleksjon i Norge: Hvor lenge tør Norge å stå utenfor EU?

Jakob Nielsen
Sjefredaktør, Altinget Danmark

Derfor må denne ukens voldsomme hendelser også føre til refleksjon i Norge: Hvor lenge tør Norge å stå utenfor EU? Økonomisk lider selvsagt ikke nordmennene noen nød med det enorme Oljefondet i ryggen. Men hvis Nato ikke lenger gir rammeverket for europeisk sikkerhet, kan det fort bli kaldt i fjellene – uavhengig av pengene i banken.

Mens strukturen avtales, må det skje en rask og grundig opprustning på nasjonalt nivå, slik det nå også skjer i både Danmark og Norge – som for øvrig også inngikk et samarbeid om felles opprustning denne uken. 

Er tiden inne for et nordisk Nato?

For det tredje må Nord-Europa tenke noen år fremover og vurdere om det er behov for en reell militærunion rundt Østersjøen.

Ganske vist står Europa stort sett sammen om støtten til Ukraina i dag, men hvordan ser det ut om fem år?

I 2027 skal Frankrike velge en president, og det er sannsynlig at den neste presidenten vil være en representant for Marine Le Pens parti, Rassemblement National.

I 2029 er det valg i Storbritannia, og det er mulig at vinneren blir Nigel Farages parti, Reform UK.

Både Le Pen og Farage har bånd til Putins Russland, og det er helt uklart om de vil stille de franske eller britiske atomvåpnene til rådighet for en europeisk forsvarsallianse.

Kanskje det ikke ender så ille, men spørsmålet er om de nordiske landene, de baltiske statene, Polen, Tyskland og Nederland tør å ta sjansen? Om fire år kan det være for sent å etablere et alternativ.

Ingen følger reglene – skal vi?

Realiteten, som er skremmende klar etter fredagens krangel i Det hvite hus, er at den regelbaserte verdensordenen er en illusjon. Kanskje har det faktisk vært en stund: Når ble sist en alvorlig internasjonal konflikt løst i FNs sikkerhetsråd? Det var uten tvil den kaotiske krigen i Libya i 2011 – der Russland senere følte seg lurt til å støtte et Nato-ledet regimeskifte. 

En ny politisk verden vokser frem. Og vi kan lære av det gamle, men dogmene må ikke drive anker på vår vei gjennom stormen. Så kantrer vi.

Europeisk diplomat til Altinget

I dag vil ingen av stormaktene forplikte seg til å følge reglene, enten det er krig eller handel. Og det samme gjelder internasjonale regler om nedrustning og rustningskontroll.

Derfor må Europa – og Nord-Europa – også vurdere om de har råd til å være den som legger restriksjoner på seg selv når det gjelder å skaffe seg våpen til selvforsvar. Dette gjelder også det vanskeligste og mest kontroversielle spørsmålet: om man skal fortsette å respektere traktaten fra 1970 om ikke-spredning av atomvåpen.

Som en erfaren europeisk diplomat med direkte erfaring fra Russland sier i en tekstmelding:

«En ny politisk verden vokser frem. Og vi kan lære av det gamle, men dogmene må ikke drive anker på vår vei gjennom stormen. Så kantrer vi.»