Hvorfor energiomstilling må fremme offentlig byrom og få slutt på bilavhengigheten

Låst inne

Mobilitetsfremtiden er tett knyttet til energifremtiden fordi mobilitetssektoren bidrar stort til de samlede samfunnsutslippene.

Men en helhetlig energiomstilling handler også om romlig endring, gjennom endrede geografier for energiproduksjon og distribusjon. Dette er en annen stor overlapping mellom mobilitet og energifremtiden.

Siden begynnelsen av det tjuende århundre har bilen vært et symbol på elitær politikk

Så lenge vi forblir låst inne i den elitære visjonen om bilbruk som selges til våre samfunn, vil byplanleggingen og byene våre forbli dominert av bilsentrisk planlegging og unnlate å prioritere menneskesentrisk og hyggelig infrastruktur.

Jeg har bodd i Bergen, Stavanger og Oslo, og i over tjue byer på fire kontinenter, inkludert flere rundt om i Europa. Mange europeiske byer gjennomgår en fantastisk overgang til mer menneskelig design som bringer mennesker og natur inn i bysentra.

De prioriterer sykler og el-lastesykler, og tar bort parkeringsplasser som dominerer byrommene og gjør dem utilgjengelige for innbyggerne.

Når folk får tilbake nabolagene som har blitt ødelagt av biler i løpet av det siste århundret, kobler de seg gradvis tilbake til tidløse former for menneskelig tilknytning.

Endeløs tøffing

Fremkomsten av elektriske sykler har økt mobilitetsomstillingens inkluderende karakter.

I Paris stemte innbyggerne for å øke bilfrie soner og såkalte hagegater med langsom mobilitet, og gjenvinne mer av byen fra bildominans. De har opplevde fordelene med ambisiøs mobilitetspolitikk, godt kjent fra byer som København og Amsterdam, og folk stemmer med føttene.

Mange europeiske byer gjennomgår en fantastisk overgang

Det er nedslående å se den endeløse tøffingen i Bergen over forlengelsen av Bybane til Åsane, til tross for de klare bevisene på de positive effektene en slik utbygging har hatt i tidligere faser.

I Oslo er T-banen under ambisiøs ekspansjon, og tjenestekvaliteten er vurdert til den beste i Europa av brukerne. Til og med Stavanger, lenge kjent for sin bilavhengighet, prioriterer 50 kilometer dedikerte busshurtigpassasjer med Bussveien.

Trondheim har hatt en noe vellykket utrulling av elbusser. Men selv i disse større byene forblir mange områder dominert av bil, og de fleste forstadsbeboere ser ikke på livet uten bilavhengighet som et meningsfylt eller ønskelig alternativ.

Vi trenger hverandre

Problemet med denne bilavhengigheten, som med suksess påtvinges vår kollektive psyke av bilindustrien, er at den øker sosial isolasjon og fremmedgjøring.

Folk stemmer med føttene

Denne trenden forsterkes av vår økende avhengighet av skjermer, som igjen er drevet av en oppmerksomhetsøkonomi som former mer og mer av vår daglige opplevelse. Disse systemene er rettet mot å få oss til å forbruke mer energi til stadig raskere hastigheter som en måte å jage etter lykke på.

Raskere lading, raskere internett, raskere hastigheter, mer frihet og mer energibehov i et akselererende samfunn. Mer skjermtid, mindre menneskelig interaksjon.

Men hva er en menneskelig tidsskala? Vi er biologiske og sosiale skapninger. Vi trenger hverandre. Vi trenger smil som deles med fremmede, spontane øyeblikk under pendling på busser og T-bane, mer nedetid, mindre endeløs absorpsjon med hodetelefoner på.

I en verden hvor KI brukes til å påtvinge en stadig raskere rytme, trenger vi mer avhengighet av medmennesker, også de vi ikke kjenner, og mindre av teknologi. I dag er biler noen av de største teknologiske vidundrene menneskeheten noen gang har kjent.

De trekker oss inn i en verden av aspirasjon der vi er i sentrum. Alt er for oss. I mer enn et århundre har bilsamfunnet formet oss på måter som har drevet oss fra hverandre til å bli mer intolerante, mer selvsentrerte, og de verste effektene er sett hos selve milliardærene som fører denne feilslutningen til sin triste logiske konklusjon.

Nødevndig politisk handling 

Biler er den mest energikrevende og plasskrevende måten å pendle på. Hvis våre planleggere tar hensyn til lærdommene som blir stadig tydeligere i mange europeiske byer, vil de presse politikere til å vise mot til å fremme livlige byer der langsomme og koselige relasjoner kan dannes på måter som krever lite energi.

Dette er forenlig med det romlige mønsteret i bygde-Norge der folk som bor i spredte hus trenger bil, men likevel kan få tilgang til bysentre som er hyggelige å gå og sitte i med biler parkert i periferien.

Slike visjoner gjør mer enn å kutte bilbruken. De skaper enkle måter å nyte livets gleder på, og bidrar til å bygge fellesskap av en type som kan skape felles glede. Med vakre byrom å nyte, kan folk i Norge fly sjeldnere, og har mindre behov for å rømme norske byer for finere steder.

Å lage slike rom er en nødvendig politisk handling, fordi gjennom den muliggjørende politikken med infrastrukturelle endringer som forbedrer livene våre, bygger vi fremtidens bedre samfunn. Dette åpner for andre modige beslutninger og oppnåelse av vår felles mål mot en bærekraftig omstilling.