I 18 år har hun vært miljødirektør i oljelandet Norge: – Et politisk dilemma

– Vi er midt i en tsunami

– Vi har et utrolig bredt samfunnsoppdrag. Vi driver med alt fra klimatiltaksanalyser og klimakvoter, til sjeldne blomster, truede dyrearter, råviltforvaltning, avfall og gjenvinning, og kjemikalier.

Samspillet og bredden i hva direktoratet gjør har ført til en veldig god arbeidsplass, oppsummerer Hambro.

I løpet av hennes år er det særlig ett område hun vil trekke frem, som har fått en helt ny plass. 

– Klimaområdet har utviklet seg aller mest. Da jeg begynte i SFT var klima en liten seksjon, og nå er det en avdeling med 130 ansatte. Omfanget av oppgavene på klimaområdet, både regelverk som har kommet inn, analyser og kartleggingsbehov, har økt veldig.

Hun nevner også en «enorm» økning i EØS-regelverk.

– Jeg begynte i Miljøverndepartementet i 1990. Da var det ett og annet direktiv, men nå er det nesten altomfattende.

– Vi er midt i en tsunami av gjennomføringer av EUs «Green Deal», og det aller meste av det fører til store miljøforbedringer. At EU er et grønt godstog, som driver frem norsk klima- og miljøpolitikk, er det ikke noen tvil om.

Store bekymringer

Mens dette er områder hvor det har gått fremover, er det noen områder hvor Hambro mener det har stoppet opp? 

Klimaområdet har utviklet seg aller mest

– Men så er det noen områder som er særlig bekymringsfulle. Villaksen går det bare nedover med. Det er stadig flere trusler og påvirkningsfaktorer som trekker i feil retning. Og villerein, som er en norsk ansvarsart, får stadig mindre leveområder. Vi ser at mye av bestanden er i dårlig forfatning.

Hun vil ikke si at det er politikken som går i feil retning, i og for seg, men kaller det «store konkrete eksempler på bekymringer».

Selv om den største årsaken til naturproblemene er arealbruksendringer, vil Hambro også få frem den økende effekten klimaendringene har.

– Vi bikker, om ikke lenge, 1,5-gradersmålet i verden. Det er ingenting som tyder på at verden kommer til å klare det. Og jo høyere temperaturen blir, jo større økologiske effekter får det på naturen, og påvirker konkrete arter og liv. Så det er fullt av bekymringer.

Oljelandets dilemma

Hvordan er det egentlig å lede Miljødirektoratet i oljenasjonen Norge?

– Det at Norge er en oljenasjon er et dilemma for Norge. Olje- og gassinntektene har vært viktig for velstandsutviklingen i Norge, og er fortsatt en vesentlig del av eksportinntektene. Samtidig har vi sluttet oss til klimaavtaler og temperaturmål, hvor vi vet at forbrenning av olje og gass er en viktig del av årsaken til det globale utslippet, sier Ellen Hambro.

– 25 prosent av det norske territorielle utslippet er fra produksjon av olje og gass. Vi har et ønske om at det skal bli redusert etterspørsel og forbruk. Samtidig er det en viktig inntektskilde for oss. Og det er et politisk dilemma. 

Det er ikke alltid Miljødirektoratet er enig med andre direktorater om hva som er riktig politikk på dette feltet. Ofte kan det for eksempel være uenigheter med Sokkeldirektoratet. 

Vi bikker, om ikke lenge, 1,5-gradersmålet i verden. Det er ingenting som tyder på at verden kommer til å klare det

– Det er flinke fagfolk. Vi snakker godt sammen, og så klarer man å sortere hva fakta er, og hva vi er uenige om. Og jeg tror det også er lettere for politikerne å ta beslutninger når det er godt sortert på direktoratnivå. 

Kampen om havbunnen

Likevel er det ganger det er klare skiller. Dette har kommet tydelig frem i spørsmålet om havbunnsmineraler. 

Det finnes ikke faglig eller rettslig grunnlag for å åpne havbunnen for gruvedrift, mener Miljødirektoratet, og har pekt på betydelige mangler i regjeringens konsekvensutredning. Åpningsprosessen har ført til at WWF har saksøkt staten. 

Sokkeldirektoratet var mer positive til en åpning, og regjeringen er anklaget for å ha lagt vekt på det synet, mens Miljødirektoratets ble avvist. 

– Jeg tenker at jeg er veldig demokratisk skrudd sammen. Det er de folkevalgte som skal bestemme politikken og gjøre sine avveininger, og så er det vår jobb å levere våre faglige råd. Så må vi ta til etterretning når politikerne bestemmer seg for noe annet enn det som er rådet vårt. Som direktorat så har ikke vi noen meninger, da skal vi gjennomføre den politikken. Og så kan vi sikkert sitte og snakke sammen i kantina og ha våre frustrasjoner når rådet ikke blir fulgt. Men alternativet til demokrati ville ikke være noe bra, sier Hambro. 

– Så sånn må det være. Vi gir råd og politikerne gjør de endelige avveiningene. Hvis man frustreres for mye over det, så må man begynne å jobbe i en miljøvernesorganisasjon eller et annet sted. Det er direktoratets rolle å være lojal til regjeringens politikk, når den er vedtatt.

– Jeg skal bli klok, gammel dame

Politikken går skritt for skritt fremover på alle områder, selv om noe kanskje går saktere enn det vi gir råd om

– Jeg synes ikke det er min jobb å gi politisk råd oppover. Men vi har bare en klode og en atmosfære. Nå er det åtte milliarder mennesker på kloden. Presset på naturen, og belastningen på atmosfæren, er økende. Behovet for å håndtere klima- og naturkrisen blir ikke borte.

Og hva skal hun nå? 

– Jeg har en rettrettstilling, og skal begynne i Klima- og miljødepartementet som spesialrådgiver. Jeg skal bli klok, gammel dame, og jobbe med ulike saker der, sier hun og legger til: 

– Jeg har masse barnebarn, og skal ha tid i livet til annet.

Hun forteller at hun ikke har et ønske om en ny lederjobb.

– Jeg begynte min karriere der, og skal tilbake hjem. Det blir skikkelig uvant etter å ha hatt lederstilling i 30 år.

Men:

– Det tror jeg skal bli bra.