På innsiden av Bakus siste døgn: Ryktene, raseriet og ministrene med høye skuldre

BAKU (Altinget): 

Lørdag 23. november. Baku Olympic Stadium. Klokken er 10.00, aserbajdjansk tid. 

Det er nok nå. 

Disse ordene oppsummerer stemningen som ligger over Baku lørdag morgen. Fredag skulle klimatoppmøtet vært avsluttet. Slik gikk det ikke. Plenumssesjonen som skulle begynt klokken 22.00 fredag kveld ble avlyst. Den skulle starte klokken 10 lørdag. Til ingens overraskelse, gjorde den ikke det. 

Scenen er satt for en dag med venting. Klokken tikker videre. 

Overtid er det gjennomgående temaet til dette toppmøtet. Avtaleutkastene kommer flere timer etter at de skulle. Alt som kan ta lengre tid enn det skulle, tar lengre tid enn det skulle. Finansiering er en tøff sak å lande. 

På veggene står det slagord om å mobilisere penger for å klare 1,5-gradersmålet, og å stå i solidaritet med en grønn verden. Men det er vanskelig å bli enige om hvor mye penger man skal mobilisere, og hvem det er som skal betale for denne solidariteten. 

Klokken er blitt 13.00. Ingen plenum er i gang enda. Vi venter videre. 

Selv statsråder må vente

Noen andre som åpenbart mener at det er nok nå, er vertskapet. Det aserbajdjanske presidentskapet har vært tydelige på at de ville lande en avtale innenfor fristen. 

Det reflekteres i tilbudene i hallen. Der det før var flere titalls kafeer åpne, er det nesten bare tomme skall igjen nå. Valgmulighetene er få. En Cola er det likevel mulig å oppdrive for en tørst journalist.

Men sofaene er ikke tatt bort enda. I en av dem sitter den norske klima- og miljøministeren Tore O. Sandvik. Som resten av oss, venter han også. Blikket er festet på telefonen. 

Tilbake går turen til pressesonen. Det har ikke skjedd noen utviklinger. Klokken er 14.00. 

Dansk pessimisme

Det er langt færre folk som beveger seg i gangene. Der det resten av uken har vært stappfullt hvor enn man går, er konferanseområdet langt mer luftig nå. Mange har valgt å fly hjem. Snart vil delegasjonene til flere land tynnes kraftig ut. 

Det er ikke uvanlig at klimatoppmøter går på overtid. Vi snubler over en post fra Carbon Brief på Bluesky, som forteller hvor lenge de forskjellige COP-ene har gått over tiden. COP25 i Madrid gikk 44 timer over. COP6 måtte fortsette i Bonn, åtte måneder etter at forhandlingene brøt sammen i Haag. 

Estimert ut fra tidligere toppmøter bør derfor denne COP-en vare til omkring halv 4, natt til søndag.

Vi får høre rykter om at en avtale er langt unna. Den danske klimaministeren Lars Aagard er tydelig: 

– At vi kommer frem til en avtale, er dessverre ikke garantert slik situasjonen ser ut nå. 

– Målet er å bli enig, svarer hans norske kollega Tore O. Sandvik, til Altinget. 

Klokken er 15.00. Alle landene har nettopp gått inn i et møte, med mål om å lande enighet. Det meldes om plenumssesjon klokken 19.

Lite trolig

Praten går i pressesonen. Folk diskuterer det de har hørt om mulighetene for plenum senere på kvelden.

16.00, en time etter at møtet mellom alle landene begynte, får Altinget beskjed: 

– Fortsatt ikke begynt noen diskusjon om substans.

Dramatikken øker

Skal det i det hele tatt gå? Man tror fortsatt det.

Men rundt klokken 17 kommer det nok en dyster beskjed: Flere land har forlatt forhandlingsrommet. 

Panamas sjefsforhandler, Juan Carlos Monterrey Gomez, deler bevis fra oppbruddet inne i salen. Turen går i kappgang ut fra pressesonen og til begivenhetenes sentrum, forhandlingsrom 12.

Det er stappfullt utenfor. Plutselig står Panamas mann der.

500 milliarder årlig, innen 2030, er kravet han fremmer foran internasjonal presse og Altinget. Han vedkjenner at det er en mulighet for at forhandlingene kan bryte sammen. 

Den neste timen er det stor aktivitet. Så stopper det igjen. Plenumsmøtet er avblåst. Vi forbereder oss på flere timer til med venting.

Men ting snur fort. Rundt klokken 20 er det duket for plenum og intensiteten stiger.

Aktivistene står utenfor med bannere, mens de nasjonale representantene går inn i salen. Det bankes ut enighet på noen mindre kontroversielle punkter, men finansieringsspørsmålet er fortsatt oppe i løse luften.

Delegasjoner har flybiletter om ikke lenge. Flere begynner å tvile på om det vil være nok land igjen til å kunne lande noen avtale, eller om man må gjennoppta diskusjonene ved en senere anledning. 

Ingenting skjer. Klokken er litt over 21. Forhandlingene fortsetter. Det er tid for å vente igjen.  

Frustrasjonen bobler

Det er bare ett sted igjen der man kan kjøpe kaffe, med en stakkars barista som får alt for mange bestillinger. Det som skulle være en kjapp kaffetur ender, slik resten av dagen, med venting.

Rykter kommer og rykter går, men ingen har noe håndfast å rapportere. Så innkalles det plutselig til plenum.

Er det nå det skal skje?

Vi kommer oss inn i salen, og får med oss det kollektive stønnet når COP-presidenten sier at man fortsatt må finpusse litt på teksten, og at man skal samles igjen senere. 

Altingets utsendte fra Danmark går live på deres TV2. Delegasjoner begynner å reise til flyplassen. Om få timer skal også Norges delegasjon begynne på hjemreisen.

En annen som er på vei hjem er en indisk observatør, som sier til Altinget at hun er helt sikker på at forslaget som ligger på bordet ikke vil bli godkjent. Hun tar feil. 

Klokken er 01.30.

Det gikk denne gangen også

Etter en dag med mye venting, og nesten ingen mat tilgjengelig, takker vi høyere makter for en døgnåpen Dominos Pizza i Bakus sentrum. Med mat på bordet, og plenumsmøte på streaming, er vi vitne til at en avtale bankes gjennom. Klokken er snart 3 på natten. 

Den ender på 300 milliarder dollar årlig, innen 2035. Sinnet er stort, og ordvalget i talene til utviklingslandene levner ingen tvil om deres skuffelse. 

Fjorårets COP28 viste hvor langt mange land er unna å nå klimamålene sine, og man lovet å forplikte seg til omstilling. COP29 skulle skaffe finansieringen som skal gjøre både klimatiltak og tilpasning mulig.

Styrket med finansieringsmidlene skal COP30 neste år være toppmøtet hvor land kommer med mer ambisiøse klimaplaner, og tar verden enda nærmere målene i Parisavtalen.

Vil det gå? Slik vi som er i Baku har blitt gode til, må man vente å se. 

Estimatet var at COP29 skulle avsluttes 03.25, natt til søndag. Selv ikke det skjemaet holdt.

Klokken 05.31 banker COP-presidenten hammeren en siste gang. Det var nok nå, til slutt. Klimatoppmøtet i Baku er avsluttet. 

Ingen er helt fornøyde. Men noe ble det.

Verden møtes igjen neste år, da i Brasil.