I motsetning til USA har Danmark aldri prøvd å utrydde et folk

Fra den gang den hvite mannen i 1492 for første gang satte sin fot på det vi i dag kaller USA, innledet de et regelrett folkemord.

De 10 til 20 millioner urfolkene – Apache, Comanche, Cheyenne, Navajo, Seminole og mange, mange flere – ble nesten utryddet i en målrettet, umenneskelig innsats. Deres ti tusen år gamle kultur var nær utryddelse.

I en endeløs rekke av forbrytelser mot menneskeheten som USA begikk mot dets opprinnelige folk, vil jeg fremheve tre spesielt umenneskelige bunnpunkter:

For det første «Fjern indianer»-loven av 1830: President Andrew Jackson (tankevekkende nok Trumps favoritt) utarbeidet og implementerte loven, som i praksis var et uttrykk for etnisk rensing. 

Den amerikanske sjelen? Det er enkelt nok: Grådighet.

Verna Teller
Leder av Pueblo-folket, New Mexico

Stammer ble fordrevet fra det vestlige USA for å gi plass til den hvite mannen. Titusenvis døde. Enda flere ble ydmyket. «Indianere» ble slett ikke sett på som mennesker.

Deretter massakren ved Wounded Knee i Sør-Dakota i 1890: Brutaliteten til amerikanske soldater da de til slutt beseiret urfolkenes desperate kamp for frihet, manifesterte den amerikanske drømmen som urfolkenes mareritt.

Sitting Bull, Sioux-lederen og den siste samlende helten, ble drept. Amerika hoverte: «En død indianer er en god indianer.»

Til slutt, «Drep indianeren – redd mennesket»-ideologien frem til 1970-tallet: Det nye Amerika ønsket å eliminere alt «indiansk» ved urbefolkningen, og de tvang derfor foreldre til å sende barna sine på forferdelige internatskoler.

Her ble de «av-indianifisert». Windy Boy, i dag 72 år gammel, var en av de siste:

– Til den hvite mannen: Dere burde skamme dere, har hun sagt. 

I dag utgjør urbefolkningen litt over én prosent av befolkningen i USA. Helt klart den fattigste. De er utsatt for massiv rasisme.

Trump kaller for eksempel konsekvent senator Elizabeth Warren, som har Cherokee-bakgrunn, som «Pocahontas». Urfolk lever som regel i de mest utsatte områdene og i stor fattigdom. Deres historie er nederlagets historie.

Da jeg for tre år siden besøkte Pueblo-folket i New Mexico, hadde jeg en lang samtale med Verna Teller, en av lederne.

Hun var stolt – virkelig stolt – av sitt folks historie, men hun var også sint – virkelig sint – over behandlingen den hvite mannen alltid har gitt dem. Da jeg ba henne om å definere den amerikanske sjelen, så hun meg rett inn i øynene:

– Den amerikanske sjelen? Det er enkelt nok: Grådighet. 

Trumps brautende adferd er en naturlig forlengelse av rekken av forbrytelser som USA historisk har begått.

David Trads
Journalist og forfatter

Hun stoppet opp, før hun lente seg fremover mot meg og langsomt fortsatte:

– Det verste som har skjedd med mitt folk – det verste uten unntak – var at den hvite mannen kom. Magen hans er umettelig. Vi hadde også kamper med Navajo, Comanche og andre – dødelige slag – men ingen krevde full kontroll over alt. Det er det europeerne krevde da de kom, og det amerikanerne fortsatt vil. Kontroll over alt. Hele tiden. Nok er aldri nok.

Jeg møtte Verna, i dag 75 år gammel, i Pueblo Isleta, et «reservat for innfødte amerikanere» like sør for Albuquerque, den største byen i New Mexico.

De fleste av de 4.387 innbyggerne bor i den lutfattige byen med samme navn som reservatet, inneklemt mellom en motorvei og en landevei, der omverdenen buldrer forbi døgnet rundt.

Livet i byen ligner på alle andre områder der urbefolkningen har en viss grad av autonomi:

Folks inntekt er halvparten av det amerikanske gjennomsnittet. Dobbelt så mange er fattige. Gjennomsnittlig levealder er flere år lavere enn for de fleste andre. Husene har en verdi på en tredjedel av resten av landet. Antall utdannede er mindre enn halvparten av gjennomsnittet. Det er nesten ingen til- eller fraflytting.

USAs urbefolkning er de som klarer seg dårligst i landet.

– Som alltid har vi blitt lurt.

Verna sier det uten begeistring. Det er bare sånn det er. 

Når Trump roper om danske «rasister», og når han lyver om at grønlenderne helst «vil være amerikanere», og når han sender sin uhøflige sønn til Nuuk for å skrike «Make Greenland Great Again», tenker jeg på Verna og alle de andre urfolkene i USA.

Vederstyggelighetene som USA har begått mot sine urfolk i et halvt årtusen, er en advarsel. Trumps brautende adferd er en naturlig forlengelse av rekken av forbrytelser som USA historisk har begått.

Og selv om det definitivt er mørke sider i den felles dansk-grønlandske historien, er det verste som kan skje Grønland, å bli en del av USA. 

---

Denne saken ble først publisert i danske Altinget. Den er oversatt til norsk med skribentens godkjennelse.