Klanderverdig bruk av bestillingsrapporter
Fremskrittspartiet har bestilt en rapport fra SSB om kartlegging av landbakgrunn til personer som har begått kriminelle handlinger. Resultatene av denne bestillinga, til tross for mangler, er at den norsk-somaliske befolkninga nå blir skyteskive for ytterliggående medier og andre med tvilsomme motiver, skriver Sofia Rana, Knut Hagen og Shadi Ghanfili.
Sofia Rana, rådgiver i Antirasistisk senter, Knut Hagen, avdelingsleder for Agenda X og Shadi Ghanfili, avdelingsleder for Jobb X
Antirasistisk Senter stiller seg kritiske til bestillingen av rapporten. Når et parti som FrP, kjent for sine harde utspill om innvandring, bestiller statistikk som fremstiller en bestemt gruppe negativt, risikerer SSB å legitimere rasistiske eller diskriminerende holdninger. Dette skjer selv om tallene i seg selv skulle være korrekte, fordi sammenhengen de publiseres i, tjener en politisk hensikt.
En ansvarlig presse har et ansvar for å formidle ikke bare tall, men også analysen bak.
Sofia Rana, Knut Hagen og Shadi Ghanfili
Rapporten gir en overfladisk fremstilling av kriminalitet blant ulike befolkningsgrupper uten å inkludere viktige kontekstuelle faktorer som levekårsutfordringer, strukturell diskriminering eller andre sosioøkonomiske forhold. Slike mangler forvandler det som kunne vært et nyttig verktøy for problemløsning, til en kilde for fordommer og feilinformasjon.
Forskning viser at gruppen som har minst sjanse for å bli kalt inn til jobbintervju, er menn med utenlandske navn, nærmere bestemt muslimskklingende navn. I tillegg til diskriminering i arbeidslivet er det også kjent at personer med somalisk bakgrunn scorer høyt på statistikker over personer med innvandrerbakgrunn som opplever rasisme og forskjellbehandling. Disse faktorene er aldri med i Listhaug sitt regnestykke når grupper skal pekes ut som et problem.
Agendaen avgjør tolkningen
Overskriften setter tonen for hvordan NRK-saken om SSB-rapporten blir lest. I saken kan vi lese at unge menn med somalisk bakgrunn topper statistikken over kriminalitetssiktelser. En av personene bak rapporten, Siri Fjærtoft Fossanger, forklarer godt grunnlaget for tallene.
Tallene viser ikke til andel personer i befolkningsgrupper som blir siktet, men kun antall straffbare forhold knyttet til personer i de ulike befolkningsgruppene. Det betyr at det kan være noen få personer som står bak mange siktelser. Det presiseres at tallene for enkeltland viser et årlig gjennomsnitt de siste tre årene, at det handler om 271 personer fra Somalia som står bak siktelsene fra samme periode. I en faktaboks i NRK-saken presiserer Fossanger at det ut ifra siktelser i rene antall, ikke er innvandrere som står for mesteparten av siktelsene. Dette viser at Frp har tolket og brukt tallene på en måte som gagner deres agenda.
Svikt i journalistisk ansvarlighet
Medienes rolle i denne debatten er heller ikke uklanderlig. Sensasjonspregete overskrifter som fokuserer ensidig på en enkelt gruppe, uten å forklare de bakenforliggende forholdene, bidrar til å forsterke stigmatiseringen. Dette viser en svikt i journalistisk ansvarlighet, hvor hovedfokus burde vært å informere offentligheten med nyanser og kontekst. En ansvarlig presse har et ansvar for å formidle ikke bare tall, men også analysen bak, slik at publikum kan forstå hele bildet.
Det er lettere å peke ut syndebukker enn å erkjenne og ta tak i de komplekse problemene som ligger bak kriminalitet og integreringsutfordringer.
Sofia Rana, Knut Hagen og Shadi Ghanfili
Justisminister Emilie Enger Mehl havnet i en diskusjon i Stortingets spørretime med Frps Helge Andre Njåstad om hvem som har ansvaret for at det har kommet så mange somaliere til Norge, og hvem som satt i regjering da det kom flest. Det er sjokkerende å være vitne til uttalelsene fra politikere i vår nasjonalforsamling. Klassekampen dekket dette med overskriften «Kranglar om somaliarar», som om det skulle vært snakk om hvem som har hatt ansvaret for ubeleilighet som har oppstått, og ikke om levende mennesker.
Symptom på større problem
Bruken av bestillingsrapporter og ensidige narrativer av politikere er et symptom på et større problem i dagens politiske klima. Når politikere tyr til slike metoder for å skape splittelse og fremme sitt eget narrativ, svekker det ikke bare deres egen troverdighet, men også offentlighetens tillit til hele det politiske systemet. Det er en farlig utvikling når politikere velger å forsterke frykt og fordommer gjennom manipulerte fremstillinger.
Denne typen retorikk vitner om en manglende vilje til å løse de reelle utfordringene vi står overfor som samfunn. Det er lettere å peke ut syndebukker enn å erkjenne og ta tak i de komplekse problemene som ligger bak kriminalitet og integreringsutfordringer.
For å bygge et mer inkluderende og rettferdig samfunn, må vi kreve mer av våre politikere og medier. Istedenfor å fokusere på å skape syndebukker, må vi rette blikket mot de strukturelle utfordringene og finne løsninger som fremmer samhold og tillit. Kun ved å ha en ærlig og kunnskapsbasert tilnærming kan vi sikre at debatten om kriminalitet og integrering blir en del av løsningen, ikke en del av problemet.