Løsningen på helseberedskap er utenfor EUs helseunion

Problematisk helsedataforordning

Som en del av helseunionen har EU forslått en forordning om helsedata. Tilgang til helsedata er viktig for forskning og utvikling av nye legemidler. Derfor skal forskere, innovatører og offentlige aktører under strenge vilkår kunne ta i bruk helsedata. Siden nye legemidler som oftest utvikles av kommersielle aktører, så vil dette bety at kommersielle selskaper kan få tilgang på folks helsedata. Helsedataen kommer til å være anonymisert, men enkeltpersoner har ikke mulighet til å reservere seg fra dette. Den europeiske forbrukerorganisasjonen mener at den individuelle reservasjonsretten burde vært mer omfattende.

Det er lite informasjon fra regjeringen om hvordan den vurderer forordningens innvirkning på personvernet, og det legges opp til at EU-kommisjonen vil ha fullmakt til å vedta endringer i etterkant av innføringen av forordningen. I Norge har vi kommet langt i digitaliseringen, og vi har jobbet lenge for å ha et godt og koordinert system rundt helsedata. Men det har vært krevende å bli enige om felles digitale løsninger i Norge, hvordan skal dette gå på et europeisk nivå? 

Vi bør heller styrke velferdsstaten

For Nei til EU er et grunnleggende prinsipp folkestyre. I forordningen om kriserammeverk er et hovedelement at det gis fullmakter til krisemyndigheten HERA, som er et departement i EU-kommisjonen. Når fullmakter blir overført til HERA, så skaper det demokratiske utfordringer. Hva skal Norge gjøre dersom vi er uenige i beslutningene til HERA, og det er uklart hvordan land utenfor EU skal betale til kommisjonens budsjett? I en helsekrise er det avgjørende at befolkningen har tiltro til myndighetene. Da bør det være folkevalgte som står til ansvar for håndteringen. 

Bør vi ikke heller bruke pengene våre på å styrke velferdsstaten enn å harmonisere regelverk med EU?

Einar Frogner
Leder, Nei til EU

Fundamentet til EU er markedsretting og harmonisering. Mye av EUs helseunion handler om koordinering og anbefalinger, men de faktiske bindingene helseunionen skaper, kan også bli inngripende. Det norske helsetilbudet er basert på offentlig styring, eierskap og finansiering. I verste fall kan tilknytning til EU undergrave offentlige helsetjenester og fremme kommersielle aktører. Pasientrettighetsdirektivet er et eksempel på hvordan EU-regler påvirker offentlige helsetjenester. Det er bygget på en markedslogikk, hvor pasienter skal ha rett til å få dekket utgifter ved behandling i utlandet. EØS-tilsynet ESA har reist sak for EFTA-domstolen mot Norge fordi ESA mener norske regler ikke åpner nok for behandling utenlands.

Helsepolitikken må være underlagt demokratisk kontroll. Rettferdige systemer for fordeling av medisiner og vaksiner må vi få på plass globalt, ikke bare i Europa. Dessuten er helseberedskap en del av en større debatt. Uten tryggheten for matforsyning, transport, energi, medisiner og andre helt livsnødvendige tjenester, er vi som et lite land utsatt i dagens urolige verden. Sikkerhet og beredskap er for viktig til å overlates til markedet, det krever langsiktig, nasjonal styring.

EUs helseunion kommer til å ha en ukjent prislapp. Bør vi ikke heller bruke pengene våre på å styrke velferdsstaten enn å harmonisere regelverk med EU?