2024: Løgn, vold og penger – hvem skal tro på politikken i 2025?

Hvem skal stå opp for politikken?

Jul er høytid for politikere som overbyr på seg selv med referanser til Love Actually. Filmen som i år ga oss nyheten om at Kurt Nilsen skal gjenoppta sin juleturnevirksomhet og en rumpevrikkende finansminister.

I romjulen kan flere av politikere med fordel fortsette reisen i kulturuttrykk gjennom å se «He´s not that into you» fra 2009. Der kan noe av forklaringen på velgerbevegelesene i året vi legger bak oss ligge.

Reaksjonen fra noen av de etablerte partiene som er valgt bort til fordel for det som tidligere ble omtalt som protest-, særinteresse eller fløypartier har vært å ta opp konkurransen med dem. Men hvem skal tro på stabil og nøktern økonomisk politikk som virkemiddel mot inflasjon eller høyre renter, dersom etablerte partier begynner å kjøpe velgere tilbake med kontantoverføringer eller lommebok-retorikk? Eller gjøre ytre høyre til eksperter på migrasjon? Og hva er vitsen med demokrati som styresett om ledere ikke styrer etter prinsippene folk mister livet for?

Andre går rett i fornektelse og minner om tenåringsfedre som rister oppgitt på hodet og tenker «pytt pytt, de får rase av seg, men kommer nok hjem når russebussen blir tom for bensin».

Det er lite synlig refleksjon over muligheten for at det kan være de har flyttet ut. Ikke fordi hybellivet lokker med spagetti de capri. Men fordi hjemme ikke er et godt sted lengre.

Det er ikke dem, det er deg

Det er ingen naturlov som sier at sittende ansvarlige regjeringer ikke blir gjenvalgt. Men det krever å opprettholde en stabilitet i budskap og politikk. Et styringsparti kan aldri vinne konkurransen om å være særinteresseparti med et særinteresseparti. Motivasjonen for å stemme på et parti med styringserfaring har aldri vært å bli rik fort eller se om noe spennende vil skje.

Donald Trump vant presidentvalget i USA hvor det sittende partiet taper makten. Likevel er han gjenvalgt, riktig nok med en periode i mellom. Valgkampslagordet til Kamala Harris satt opp mot hans illustrer dette ganske godt: mens hun sa «we are not going back» og pekte fremover, satte velgerne seg på bussen som skulle tilbake til «make America great AGAIN». Ending eller fremtiden som konsept lokket ikke.

Enighet i enkeltsak

Å få velgere tilbake blir vanskeligere for hvert valg. Som blant annet Matthijs Rooduijn, Wouter van der Brug og Sarah L. de Lange viste i sin artikkel «Expressing or fueling discontent?», er det ikke nødvendigvis total politisk misnøye som gjør at man gir de sin stemme i utgangspunktet til et antidemokratisk parti i utgangspunktet. 

Men hvem skal tro på stabil og nøktern økonomisk politikk som virkemiddel mot inflasjon eller høyre renter, dersom etablerte partier begynner å kjøpe velgere tilbake med kontantoverføringer eller lommebok-retorikk?

Jette F. Christensen
Europa- og sikkerhetsanalytiker, Altinget

Det kan være enighet i en enkeltsak. Men dersom man har stemt på et parti, vil misnøyen med etablert politikk øke dersom partiet mobiliserer på nettopp det.

La oss si at en velger stemte på Trump fordi vedkommende ikke syntes Harris forslag om å gi folk penger for å kjøpe dyre boliger, høres ut som en strålende idé. Da blir det vanskeligere å få vedkommende tilbake neste gang. Velgere mobiliseres fremdeles av troverdige politiske løsninger fra noen de opplever er på jobb for seg. 

Godt nytt valgår!

I 2025 er det valgår her hjemme – og i Tyskland, Chile, Canada og Singapore for å nevne noen.

Frem mot disse valgene kan politikken enten ta opp konkurransen med fløyene og mot fremtiden. Den er de dømt til å tape. Eller man kan øke troen på at politikken og demokratiet er der for velgerne. Også når de ikke er «that in to you».

Stemmene til ytre høyre eller antidemokrater i 2024 var ikke nødvendigvis for noe, men mot noe. Årsaken til oppslutningen bor i dyre boliger, ustabil økonomi og krig. 

Dersom politikken går inn i 2025 suttende på «de vil bare ha en endring»-kluten, the «cloth of change», vil det være en ulykke for politisk utvikling. Hovedoppgaven til politiske partier er politikk, ikke strategi. Dersom styringspartier adopterer løsninger og retorikk til dem de har advart mot, er det ikke noen grunn til å velge dem foran andre. 

Et godt råd for strategi henger på ett av Bergens beste vannhull: Vær vanlig.

Tilby tillitsvekkende økonomisk politikk så fremtiden kan bli noe å glede seg til. 

Hvis ikke politikken står opp for politikk, er det bare løgn, vold og penger igjen. 

Stemmene til ytre høyre eller antidemokrater i 2024 var ikke nødvendigvis for noe, men mot noe. 

Jette F. Christensen
Europa- og sikkerhetsanalytiker, Altinget