NHO-sjefen: – Sverige og Danmark investerer i kvanteteknologi, vi investerer i gratis ferger i Nord-Norge

Slakter statens utbyttepolitikk

Den opprinnelige Draghi-rapporten kan imidlertid også leses som et innlegg for en radikal vridning bort fra tanken om en mest mulig nøytral næringspolitikk, mot en betydelig mer aktiv deltakelse fra myndighetene – ikke minst på kapitalsiden. Dette peker i en litt annen retning enn det NHO tar til orde for. 

– Draghi-rapporten kan leses på mange ulike måter, svarer Almlid på det.

– Vi sier også at offentlig-privat samarbeid er veldig viktig. Men i Norge er det faktisk sånn at vi heller bør lene oss mer mot å bruke private som en del av løsningen for de offentlige oppgavene. Nesten alle i Europa har litt mer privat innslag i mange deler av samfunnet, enn Norge.

– Er ikke noe av problemet at det finnes mye kapital i Norge, men at denne kapitalen er bundet opp i tunge næringer som ikke er villig å bruke denne kapitalen på å støtte nye næringer?

– Nei, det er ikke hovedproblemet i Norge. Veldig mange av de selskapene du er inne på, er selskaper som investerer veldig mye, også i små- og mellomstore bedrifter med private eiere, mener Almlid.

– Spørsmålet er om vi ikke heller skal ha en diskusjon om hvordan statens utbyttepolitikk skal være. Staten tar ut 50 milliarder kroner i utbytte, ikke medregnet utbytte fra Equinor til oljefondet. I Danmark og Sverige så tas de pengene ofte ut av eiere som investerer dem tilbake i forskning og utvikling og teknologi – nye langsiktige investeringer.

Almlid peker på formuesskatten som et hinder for at private eiere investerer i forskning og utvikling eller i bedrifter. Men staten som eier må også se på hvordan de bruker overskuddene i sine selskaper, mener han.

– I Danmark og Sverige tar man ut midlene for å investere i kvanteteknologi, AI og langsiktige løp. I Norge tar man utbytte for å investere i gratis ferger i Nord-Norge.

Skatteveksling en avsporing

– Sitter det for mye kapital i eiendom i Norge?

– Ja, og klart det er en god grunn til å diskutere hvor kapitalen bør gå hen. Og med et formueskatteregime som gjør at du straffes for å være bedriftseier i Norge, så er det jo ikke tvil om at det har en betydning for hvordan midlene investeres.

– Kanskje en skatteveksling fra formue til eiendom kunne vært et skattekompromiss som er mulig å få til, da?

– Vi mener at disse skattevekslingsdiskusjonene blir en avsporing. Det er rom for å ta ned skattenivået vesentlig, uten å begynne å snakke om skatteveksling. Hvis det blir et skatteforlik, så skal vi være med på de diskusjonene, men eierbeskatningen må ned, ikke bare veksles over på noe annet.

– Men norsk politikk i det lange løp styrer jo som regel mot en eller annen form for konsensus, og det er stor del av det politiske miljøet som er opptatt av at vi trenger formuesskatt for å unngå at store kapitaleiere kan ende som nullskatteytere?

– Ingen kan være nullskattytere hele livet. Man bor ikke i skogen, man investerer og man bruker penger på seg selv. Så om du er nullskatteyter ett år, så er du antagelig ikke det året etterpå.

– Men spørsmålet er om det er politisk mulig å fjerne formuesskatten permanent?

– Hvis det er noe jeg ønsker å få ut av denne rapporten, så er det at man erkjenner at man har noen utfordringer, og at det er innenfor disse områdene som vi skisserer. Og så kan det være ulike veier til målet. Det kan vi gjerne være med å diskutere, så lenge vi kan være enige om virkelighetsoppfatningen.

Almlid sammenligner rapporten med det tallgrunnlaget partene får fra teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) på vei inn i lønnsoppgjørene, og som begge sider er enige om å forholde seg til som faktagrunnlag.

– Vi er ofte uenige partene imellom på vei inn i lønnsforhandlingene, men vi er i alle fall enige om tallene fra TBU. Og når vi er enige om de tallene, så vet vi hvilken plattform vi står på, og da blir vi ofte enige til slutt. Det blir ikke alltid akkurat som man vil, men man blir enig om å løse de overordnede tingene.

Må jobbe annerledes

– Noe av grunnpremisset til Draghi er at i en urolig verden, med tøffere konkurranse og mindre regelstyring, så kan ikke Europa spille etter regler som ingen andre følger. Og hvis det samme gjelder for Norge – er du da også enig med premisset om at staten må være en mer aktiv aktør for å bygge opp næringslivet?

 – Ja, for det første så mener jeg jo at verden endrer seg vesentlig dag for dag, og vi har en helt annen verdensordning innen handel, for eksempel. Det krever at vi jobber litt annerledes, og derfor er det også blitt tettere kontakt mellom myndighetene og NHO på det. Det er også aktiv næringspolitikk, sier Almlid.

– Og så er det jo et spørsmål om når risikokapital og risikoavlastning blir subsidier, og det er jo en akademisk diskusjon. Men vi har jo ikke tatt ordet for å legge ned virkemiddelapparatet. Men aktiv næringspolitikk har blitt et bredere begrep, og det sier jo også Draghi. Akkurat nå har jeg brukt mye tid med myndighetene for å sikre gode forhandlinger med USA. Det hadde jeg jo ikke gjort for ti år siden.