3 A-er: Ryddig lærebok om forskjeller for de som er mot forskjeller
Det er lite undring i Trine Østerengs «Farlege forskjellar». Østereng er mot økonomisk ulikhet. Denne bokens prosjekt synes å være å gi argumenter og tips til videre lesning, fremfor å overbevise nye lesere om at stor økonomisk ulikhet er et samfunnsproblem, skriver Jette F. Christensen.


Jette F. Christensen
Utenriks - og sikkerhetsanalytiker i Altinget
Økt ulikhet gir mindre tillit og mer sosial uro. I en årrekke har norsk offentlighet blitt servert kronikker fra Tankesmien Agenda om faren ved stor økonomisk ulikhet, så snart avisene har savnet en kronikk.
Trine Østerengs bok Farlege forskjellar skiller seg ikke nevneverdig fra disse, men tilbyr en sammenhengende fortelling om hva den økende ulikheten skyldes, hvilken effekt det har på politikk og samfunn, og hvordan den kan bremses, dersom det er målet. Østereng skriver pedagogisk og inviterende om enn tidvis i nedlatende tone («noko som heiter Gini-koeffisienten»).
Forfriskende ærlig
«Det er lett å få respekt for folk med mykje pengar», skriver Østereng. Det lider ikke forfatteren nevneverdig av.
Boken åpner med en scene der hun er skamfull for å ha rotet seg inn i en privat hage. Hun forter seg ut av hagen og ser for seg bjeffende hunder og «sinte, rike folk». Hun begynner å skjelve og føler seg liten, som hun skriver. Det er ikke så overbevisende. Leseren får ikke inntrykk av at hun føler seg så mindreverdig. Tvert imot er beskrivelsen av hennes egen bosituasjon noe man kan få inntrykk av at hun mener er mer moralsk enn å bo i hus med hage og gjerde. Selv bor hun i en treroms på Oppsal, med delt plen og felles benk som ingen har lov til å «okkupere».
Det er det nok av dem som er uenige i, men det stopper ikke Østereng.
Jette F. Christensen
Europa- og sikkerhetsanalytiker, Altinget
Dette står i sterk motsetning til de rikeste som «… blir så rike at dei treng å setje opp høge gjerde for å halde omverden vekke», noe Østereng mener signaliserer «makt og utestengning».
Det er forfriskende med en stemme som er så tydelig på politisk ståsted og ærlig på premissene for argumentasjon. Østereng mener det hun skriver og brenner for bokens tema. I kapittelet om meritokratisk tenkning problematiseres eksempelvis at å vektlegge et politisk mål om like muligheter fremfor at folk skal ende opp likt til slutt, bidrar til å legitimere eksisterende økonomiske forskjeller. Det er det nok av dem som er uenige i, men det stopper ikke Østereng.
Det er bra å ikke late som om man synes det kan være gode argumenter på andre siden av gjerdet, når det er så tydelig at man forakter hele gjerdets eksistens. For mange skriftlige arbeider bærer preg av at avsenderen har kommet frem til budskapet som resultat av vekting. Det er lov å stå for noe. Men det har også sin pris i mangel på evne til å få flere på lag.
Den vanskelige balansen
I delen som handler om hvor vanskelig det er å klare seg på offentlige ytelser, kunne argumentasjonen vært mer omfattende. Leseren lærer eksempelvis at «… ei rekke økonomiske sikringsordningar for folk med dei lågaste inntektene er organiserte slik at dei som får stønaden, mistar den igjen så snart inntektene blir for høge».
Selv om Østereng er tydelig på sitt politiske ståsted, ville boken blitt styrket med en runde om hvorfor det ikke er rimelig.
Bokens absolutte styrke er der det belegges at økonomi sikrer større tilgang til å påvirke beslutninger, eget liv og ikke bare hva konklusjonen blir, men hvilke tema som oppfattes som viktige.
Noe må fagbevegelsen og politikken finne ut av selv.
Jette F. Christensen
Europa- og sikkerhetsanalytiker, Altinget
I The Roots of American Order (1974) skriver Russel Kirk om hva som skjer med et samfunn dersom mange nok mener det ikke fungerer. Det faller fra hverandre. Hva er vitsen med å betale skatt til en stat som er korrupt eller ikke stiller opp når det trengs? Hvorfor gi til fellesskapet dersom det fellesskapet ikke finnes? På hvilken måte beholder man balansen mellom innsats og bidrag for å opprettholde samfunnslimet mellom de som klarer seg og de som ikke gjør det?
Disse spørsmålene kunne boken utforsket mer. Eksempelvis handler boken mer om nedsiden av å ha lite enn hvordan oppslutningen til et system faller dersom ulikheten mellom folk som også har likt utgangspunkt, midtveis øker, eksempelvis når det gjelder lik arbeidstid eller opplevd likhetsverdi i oppgaver.
Samvittighetsfull nesten hele tiden
Boken er raust utstyrt med referanser. Det styrker prosjektet og gir troverdighet til argumentasjonen. Men det gir også en fallhøyde, fordi leseren får et forhøyet krav til at forfatteren belegger påstander og argumenter. Når en setning begynner med eksempelvis «sjekkar vi lønnsslipen til Putin», så vil vi gjerne se den lønnsslippen. Påstander som «Vi har fått ei stor auke i talet på veldig, veldig rike personar – og når dei vil seie noko i samfunnsdebatten, ryddar avisene framsider og TV-kanalane sendetid», kunne med fordel vært kildebelagt.
Boken gir en god og begrunnet oppstilling av hvorfor stor økonomisk ulikhet virker negativt på et samfunn. I sine seks veier ut av «forskjellskrisen» kommer Østereng med både konkrete og vanskelige politiske oppgaver. Under overskriftene om å få flere inn i fagbevegelsen eller å styrke velferdsstaten, kan det oppleves som om det mangler noen avsnitt om hvordan. Tvert imot er det et sympatisk trekk ved boken. Noe må fagbevegelsen og politikken finne ut av selv.
