Ingen spør hva Norge mener

For det annet: Det indre marked er blitt handelspolitikk

EUs nye indre markeds-lover inneholder oftere enn tidligere bestemmelser som også regulerer forholdet til såkalte tredjeland, utenfor det indre markedet. Det er problematisk at handelspolitikken ikke er en del av EØS. Det er viktigere enn noen gang å unngå at myndigheter og virksomheter utenfor EU tar «bakdøra» inn på det indre markedet og prøver seg som gratispassasjerer i strid med EUs politikk. Den kritikken kan også ramme Norge så lenge vi ikke vil eller kan innføre tilsvarende regler i EØS. Det kan også skape usikkerhet om hvilke regler som gjelder. 

EØS-avtalen er ikke en gummistrikk. 

Oda Helen Sletnes
Seniorrådgiver, Kreab Brussel

Resultatet blir et fragmentert indre marked. Norge kan bli mindre attraktivt for investeringer og handel. Det svekker EØS-avtalen som garanti for rettferdig konkurranse og forutsigbare rammevilkår. I 2002, men ikke i 2018, ble norsk eksport av stål også rammet da EU innførte beskyttelsestiltak i kjølvannet av en handelskrig med USA.

Et tredje dilemma: Et økende sprik mellom EU-retten og EØS-avtalen

EØS har vært et relativt fleksibelt og robust alternativ til EU-medlemskap. Men EØS-avtalen er ikke en gummistrikk. Hoveddelen av avtalen er «copy-paste» fra Roma-traktaten av 1957. EU er fire traktatrevisjoner foran EØS og har skaffet seg myndighet på flere områder i tillegg til et Charter for grunnleggende rettigheter.

Det som av juristene gjerne omtales som «the widening gap», er ikke et nytt problem, men er blitt mer akutt med utviklingen i rettspraksis fra EFTA-domstolen og EU-domstolen. Uviljen mot å se på oppdateringer eller endringer av EØS-avtalens hoveddel har bare vokst. Det er gode grunner til det. I EØS-forhandlingene på slutten av 1980-tallet fant man til slutt en slags balanse mellom rettigheter og plikter som kjennetegner alle EUs avtaler med tredjeland. Det kan bli svært krevende å gjenåpne gamle kompromisser, og lite som tyder på at det i så fall ville være til fordel for de tre EFTA-landene.

Et fjerde dilemma: Det er blitt vanskeligere å få nye avtaler med EU

EU har gjennom årene strukket seg langt for å gi Norge mulighet for å delta på viktige politikkområder både innenfor og utenfor EØS. Men Brexit har gjort at EU er langt tydeligere enn tidligere på forskjellen mellom innenfor og utenfor. Det er nok å se på erklæringen fra toppmøtet mellom EU og Storbritannia 19. mai. Det er positivt at det åpnes for et partnerskap innenfor forsvar og sikkerhet, men erklæringen illustrerer også EUs «røde linjer». Storbritannia har måttet akseptere dynamisk oppdatering av regelverket på veterinærområdet slik vi gjør gjennom EØS. Tilsvarende for elektrisk kraft hvor Storbritannia nå blir en del av det indre energimarkedet. Som også Norge har erfart, knytter EU sammen forhandlingskrav fra ulike sektorer og mellom markedsadgang for fisk og landbruksprodukter og fiskerirettigheter. Storbritannia har i tillegg gått med på at EU-domstolen får en rolle som «back-stop». 

Som under pandemien, er Norge prisgitt politisk velvilje fra EU-kommisjonen og medlemslandene gjennom ad hoc-løsninger.

Oda Helen Sletnes
Seniorrådgiver, Kreab Brussel

Norge ønsker også å trappe opp samarbeidet med EU, og regjeringens tilnærming er å forhandle fram nye separate avtaler utenfor EØS. Det går også tregt. Det er fem år siden pandemien startet og 18 måneder siden EU-kommisjonen annonserte at de var åpne for norske ønsker om å forhandle en avtale om norsk tilknytning til EUs såkalte «helseunion». EUs forhandlingsmandat ble vedtatt i april i år, første møte var 23. mai. Det vil være en overraskelse om en avtale er på plass dette året, og den vil være mer begrenset enn det regjeringen har sett for seg. EUs innboks er full, og det er trangere i døra når nye land skal ledes inn mot EU-medlemskap.

Regjeringen har også tatt initiativ til å etablere partnerskap eller intensjonsavtaler med EU om henholdsvis forsvar og grønn industri. Det er viktige prioriteringer både for Norge og EU, men samarbeidet på disse områdene blir ikke politisk og rettslig forpliktende uten bindende avtaler og innlemming av relevant lovgivning i EØS. 

Et siste dilemma: EØS som ramme for utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid

Vi kommer ikke bort ifra at EØS først og fremst er et redskap for økt handel og tettere økonomisk samarbeid. Men EØS er også en forutsetning for å kunne knytte seg til EU-initiativer innenfor økonomisk sikkerhet og beredskap. Avtalen gjør det mulig å delta i EU-programmer som skal styrke konkurransekraften til europeisk forsvarsindustri gjennom bl.a. felles innkjøp. EØS er utvilsomt viktig, også for norsk sikkerhet, men gir ingen rett til å delta i EU-fora for informasjonsdeling og krisestyring. Som under pandemien, er Norge prisgitt politisk velvilje fra EU-kommisjonen og medlemslandene gjennom ad hoc-løsninger. Det kan fungere i godvær, men er det godt nok i en krise og krig?

EØS-rådet tiltrådte på sitt møte i mai i år en felleserklæring fra EUs utenrikstjeneste og Norges, Islands og Liechtensteins utenriksministre for å fornye forpliktelsen fra 1994 om å styrke den politiske dialogen om utenrikssaker. Det er ingen tvil om at de tre EFTA-landene deler et verdi- og interessefellesskap i EØS. Det er bra med mer dialog og samarbeid, men den spissere enden av europeisk samarbeid om sikkerhet og forsvar kan ikke håndteres i EØS-formatet. Det er et stort dilemma at det ikke ligger noen politiske og rettslige forpliktelser eller garantier for Norge innenfor det som i dag og fremover kan bli den mest kritiske delen av EU-samarbeidet, sikkerhet og forsvar. De bestemmelsene i Lisboatraktaten som forplikter EU-landene til å vise solidaritet og yte bistand i tilfelle et angrep eller en katastrofe, gjelder selvfølgelig kun for EUs medlemsland. 

Det kan fungere i godvær, men er det godt nok i en krise og krig?

Oda Helen Sletnes
Seniorrådgiver, Kreab Brussel