Klimamålet som forsvant?

Øredøvende applaus

For å forklare: Et klimamål som land setter har dypest sett to elementer – Det ene handler om hva landet setter som mål for utslippskutt nasjonalt. Det er viktig for å lykkes med å styre den seige omstillingen av samfunnet i retning av å slippe ut null klimagassutslipp. Å kutte globale utslipp av klimagasser til null er nødvendig for å stoppe temperaturen fra å stige videre.

Det er sjeldent det er anledning til å stille dagens politikere til ansvar for ting de vedtok for 17 år siden, men i spørsmålet om Norges klimamål for 2030 og 2035, finnes nettopp en slik mulighet

Det andre handler om hvilket mål som kan nås i samarbeid internasjonalt. Det handler i bunn og grunn om hvor stort ansvar et land velger å ta for å finansiere andre lands utslippskutt og omstilling gjennom kvotekjøp.

Her skiller norsk tilnærming seg fra EUs. Mens EU har klart å nå utslippsmålet sitt gjennom å kutte 37 prosent av utslippene fra 1990-2020 innenfor EU, har Norge nådd alle klimamål gjennom å kjøpe klimakvoter fra EU og utenfor.

Hvordan ble så Jens Stoltenbergs klimaambisjoner tatt imot? Med øredøvende applaus fra Arbeiderpartiets landsmøte, ros fra mange av miljøorganisasjonene, men flere var skeptisk til at Jens ikke satte nasjonale klimamål.

Fortsettelsen ble at Stortinget omfavnet målene for 2012, 2020 og 2050 og at opposisjonen, bestående av Høyre, KrF og Venstre, fikk løftet klimaambisjonene ytterligere.

Alle partier – bortsett fra Fremskrittspartiet –ble med i det første «Klimaforliket» på Stortinget i 2008. Partiene ble enige om at  «som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030».

Målene ble stadfestet i klimaforliket i 2012 der de samme partiene, alle bortsett fra Fremskrittspartiet, var med.

Skamroste Stortingets vedtak

Så kom endelig Parisavtalen i 2015 som den store globale «gamechangeren» i internasjonalt klimaarbeid.

Avtalen skjerpet globale klimamål. Nå forpliktet verdens land seg til å jobbe for å «holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2°C sammenliknet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C over førindustrielt nivå».

Hvert land skulle sette nasjonale mål som var uttrykk for landets «høyeste mulige ambisjon», og forsterkes hvert femte år.

Jeg ledet selv Stortingets arbeid med Stortingets ratifisering av Parisavtalen. Etter stortingsflertallets oppfatning, var Parisavtalen akkurat den «globale og ambisiøse» klimaavtalen vi hadde snakket om, der også andre industriland påtar seg store utslippsforpliktelser. Stortinget sto derfor på at målet om at karbonnøytralitet/klimanøytralitet skulle nås seinest i 2030, slik stortingsflertallet i to omganger tidligere hadde stått sammen om.

Denne gangen valgte overraskende nok Høyre å slutte seg til regjeringspartner Fremskrittspartiet, og stemte imot. Likevel vedtok Stortinget: «Stortinget ber regjeringen legge til grunn at Norge skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp fra og med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid».

Målet vakte oppsikt og internasjonalt høstet Norge anerkjennelse for målet om karbonnøytralitet i 2030. USAs daværende utenriksminister, John Kerry, skamroste Stortingets vedtak da han gjestet Norge på en klima- og regnskogkonferanse i 2016.

Nå målet må legges

Etter dette forsvant imidlertid det politiske trykket for å nå klimanøytralitet i 2030, kanskje i takt med at 2030 nærmet seg.

I en verden der det er russisk invasjon i våre nærområder og usikkerhet for verdensøkonomien skapt av president Trumps luner, står ikke klima øverst på dagsorden

Da Solberg-regjeringen la frem sin stortingsmelding om klima i 2021, var klimanøytralitetsmålet i 2030 omtalt og regjerningen varslet at den «kjem tilbake til eit meir konkret program for kjøp av utsleppskutt i andre land når vi har meir kunnskap og avklarte mål for perioden etter 2030». Stortinget derimot, omtalte ikke målet i det hele tatt.

Selv om det ennå er fem år til 2030, er det nå planen for å nå målet om klimanøytralitet må legges. Derfor er det urovekkende at stortingsmeldingen om klimamål for 2035 og det medfølgende lovforslaget, som ligger til behandling i Stortinget, ikke beskriver tydelig hvordan målet skal nås. Heller ikke hvordan det skal forankres i lovverk og innrapporteres til FN som en del av Norges forpliktelse.

For å si det enkelt – hvis klimanøytralitet i 2030 innebærer at vi skal kutte klimagassutslipp tilsvarende 100 prosent av Norges utslipp med kvotekjøp, både i EU og utenfor: hvorfor er målet som står i klimaloven 55 prosent kutt, når regjeringen planlegger at målet kan nås både ved samarbeid med EU og kvotekjøp utenfor?

Og videre: Hvis klimanøytralitet skal nås gjennom kvotekjøp i utlandet allerede i 2030, hvorfor slås det ikke fast at det skal videreføres frem mot 2035? For 2035 senkes i stedet målet til 70-75 prosent utslippskutt og det står tydelig i lovforslaget (s. 34) at målet kan nås i samarbeid med EU og gjennom kvotekjøp utenfor EU/EØS.

Det er sjeldent det er anledning til å stille dagens politikere til ansvar for ting de vedtok for 17 år siden, men i spørsmålet om Norges klimamål for 2030 og 2035, finnes nettopp en slik mulighet.

Fristende å stikke av fra regningen

For vel har Jens Stoltenberg skiftet rolle fra statsminister og partileder i 2008 til finansminister i dagens Arbeiderparti-regjering og Jonas Gahr Støre skiftet rolle fra utenriksminister i 2008 til statsminister og partileder.

Men de var arkitektene bak hva Stortinget vedtok om karbonnøytralitet i 2008, sammen med Terje Aasland (Ap), Erling Sande (Sp) og en nær samlet opposisjon. I dag sitter Arbeiderpartitoppene igjen sammen i regjering, med ansvar for oppfølgingen av sine egne tidligere vedtak.

Etter stortingsflertallets oppfatning, var Parisavtalen akkurat den «globale og ambisiøse» klimaavtalen vi hadde snakket om

Å kjøpe kvoter i utlandet koster selvsagt penger. I en verden der det er russisk invasjon i våre nærområder og usikkerhet for verdensøkonomien skapt av president Trumps luner, står ikke klima øverst på dagsorden.

Da er det selvsagt fristende å stikke av fra regningen for å nå målene man selv satte 17 år tilbake. Men i lys av klimakrisens økende alvor og USAs tilbaketrekking fra Parisavtalen, trengs det at land som Norge står ved sine løfter, som det Jens Stoltenberg ga i 2007: at Norge som «første land som påtar seg en slik konkret forpliktelse», lovfester målet om klimanøytralitet og når det ved å kutte like mye utslipp i resten av verden som det vi slipper ut i Norge fra 1. januar 2030 og inn i evigheten.

NB: Holmås skriver spalte i Altinget på egne vegne, ikke i rollen som direktør i Sopra Steria Footprint. Meningene er hans egne og representerer ikke nødvendigvis bedriftens syn. Holmås utfører oppdrag for en rekke virksomheter knyttet til bærekraft, samt i energi- og bygg- og anleggsvirksomhet.