Kampen for en sterk global plasttraktat er ikke over

Uenighet og blokkeringer

Under møtet i Busan i starten av desember ble dørene lukket og forhandlingene endret til uformelle samtaler, noe som ble sterkt kritisert av sivilsamfunnet. Et trekk som også kan sees som nødvendig i en fastlåst situasjon, hvor INC-sekretariatet hadde uttømt deres muligheter i forhandlingene. Det er langt fra en ideell prosess, og kritikken er berettiget, men Luis Vayas Valdivieso, den ambisiøse formannen for forhandlingene, var presset opp i et hjørne, og dette ble et nødvendig utfall. 

Resultatet kan godt kaldes en fiasko, men det er også et uttrykk for at de mest ambisiøse landene har nektet å akseptere en svak traktat.

Maria Dalby og Lars Stordal
GRID-Arendal

Møtet i Busan ble avsluttet uten enighet. Oljeproduserende land som Saudi-Arabia og Iran fortsetter å bidra sterkt til å forsinke prosessen, ofte med argumenter som skjuler økonomiske og industrielle interesser. Et av de mest nedslående øyeblikkene var da Saudi-Arabias delegat brukte over 13 minutter på å forklare hvorfor alle paragrafer burde forbli i parentes – en taktikk for å forhindre fremdrift.

Resultatet kan godt kaldes en fiasko, men det er også et uttrykk for at de mest ambisiøse landene har nektet å akseptere en svak traktat. En svak traktat, som Paris-avtalen, som nok har gitt en mer folkelig bevissthet om utfordringene rundt klimakrisen, men hvor verdens land fortsatt ikke når ambisjonene som er blitt satt. Ikke engang Norge, hvor regjeringen nylig meldte at det vil bli vanskelig å nå klimamålet om å halvere utslippene innen 2030.

Håp og ambisjon

Når man ser på plastforhandlingene og hva som har utspilt seg gjennom de siste fem forhandlingsmøtene, må man ikke glemme lyspunktene. Rwanda, med Juliet Kabera i spissen, ledet en inspirerende markering under avslutningsplenumet der hun oppfordret ambisiøse delegater til å reise seg. Over 85 land stilte seg bak Rwandas «Stand Up for Ambition»-uttalelsen, som krever konkrete tiltak for å redusere plastproduksjon, eliminere skadelige plastprodukter og sikre effektiv finansiering. Selv om INC-5 ikke førte til en avtale, er prosessen langt fra mislykket. Mange land støtter ambisiøse tiltak, og vi ser en økende vilje til å bryte gjennom blokkeringene. 

Høyambisjonskoalisjonen, en allianse av land ledet av Norge og Rwanda som arbeider for sterke reguleringer, har vist at det finnes en bred oppslutning om en omfattende og bindende traktat. For å lykkes, må land som Brasil, Indonesia, India og Kina vinnes over. Selv om disse landene ikke har signert «Stand Up for Ambition»-uttalelsen, har de heller ikke vist like sterk motstand som Saudi-Arabia. Dette gir grunn til forsiktig optimisme.

Det er klart at valget i USA og den nye presidenten også gir bekymring for den videre prosessen, men historisk har landet sjeldent vært spesielt stor tilhenger av internasjonale bindende miljøavtaler, og skulle man gått for en avtale som ikke baserer seg på konsensus, men flertallsavgjørelser, kan det være håp om en sterk traktat som kan vise veien ut av plastforurensningen, slik som Montreal-protokollen om ozon.

Jo flere land som tilslutter seg en streng traktat, jo vanskeligere blir det ikke å levere på det som jorda trenger.

Maria Dalby og Lars Stordal
GRID-Arendal

Tid for handling

Verden venter fortsatt på å få å vite når neste forhandlingsmøte (INC 5.2) skal avholdes. Det er avgjørende at mementoet fra forhandlingene i Busan følges opp, og at de ambisiøse landene fortsetter presset på de land som fortsatt tøver. Jo flere land som tilslutter seg en streng traktat, jo vanskeligere blir det ikke å levere på det som jorda trenger.

Mens forhandlingene fortsetter, produserer plastindustrien enorme mengder plast. Alene under møteuken i Busan ble det produsert 8,7 millioner tonn plast, og 43 millioner tonn CO2-ekvivalenter ble sluppet ut. Plastkrisen eskalerer, og vi har ikke råd til å vente. Norge og andre ambisiøse land må fortsette å lede an – både økonomisk og politisk. Samtidig må vi øke presset på land og selskaper som tjener på status quo. Plastkrisen er ikke en uunngåelig del av vår fremtid; det er et valg.

I 2025 må vi sikre verden en sterk, bindende og ambisiøs plasttraktat. Det er ikke bare mulig – det er nødvendig.