Bonn belyser et klimasamarbeid i krise

Lakmustest for Parisavtalen

Kjernen i Parisavtalen er at de nasjonale klimamålene skal bli mer stadig mer ambisiøse hvert femte år. I år skal alle verdens nasjonale klimamål gå inn i en ny ambisjonssyklus. Hittil har likevel kun 25 av 195 land levert oppdaterte mål for 2035, selv om fristen gikk ut i februar. 

Mellomforhandlingene viste nok en gang at det globale klimaarbeidet er i krise

I påvente av de nye nasjonale klimamålene, skulle mellomforhandlingene blant annet diskutere oppfølgingen av klimafinansieringsmålet fra COP29,  arbeidsprogrammet for utslippsreduksjoner, og rettferdig omstilling. Håpet var at resultater i disse forhandlingene kan løfte ambisjoner i de nasjonale klimamålene. 

I stedet fortsetter arbeidsprogrammet for utslippsreduksjoner uten substans, mens finansieringsforhandlingene stagnerte uten enighet om hvordan man skal trappe opp klimafinansieringen til 1300 milliarder dollar årlig. Det eneste lysglimtet fra Bonn er at et arbeidsprogram for rettferdig omstilling, er innenfor rekkevidde på COP30.

Forventer ambisjonsgap i klimamålene

Mellomforhandlingene viste nok en gang at det globale klimaarbeidet er i krise. Samtidig som mange av landene som har skapt klimakrisa somler med nye klimamål, er det de som rammes hardest av klimaendringene som leder veien med de mest ambisiøse omstillingsplanene.

På hjemmebane har regjeringen lenge skrytt av at Norge har verdens nest beste nye klimamål, med sine planer om 70-75 prosent utslippskutt innen 2035.

Første uke av mellomforhandlingene ble dette klimamålet raskt danket ut av små øystater med langt høyere klimaambisjoner. Vanuatu vil for eksempel forplikte seg til å absorbere mer karbon enn de produserer, og å jobbe for en fossilfri Stillehavsregion og sirkulærkonomi.

Når klimamålene til resten av de store utslippslandene omsider er på plass, vil spørsmålet være hvordan man skal håndtere det forventede ambisjonsgapet mellom det som leveres og det som faktisk kreves for å nå klimamålene.

Norge utpekt som klimaversting

I klimabevegelsens avis på mellomforhandlingene var det Norges stadig voksende fossilnæring, og ikke klimaambisjonene våre, som fikk spalteplass.

Denne satsninga på å fortsette dagens feige, falske og fossile «business as usual» gjør Norge til en lite troverdig aktør på klimaforhandlingene

Avisa ECO understreker at «planetødeleggende» land som Norge, Canada, Australia og USA alene står for nesten 70 prosent av planlagt ny olje- og gassutvinning fra 2025 til 2035. Dette er uforenelig med 1,5-gradersmålet, og stikk i strid med den globale enigheten fra COP28 om at verden skal omstille seg bort fra fossil energi. 

I stedet for å forplikte seg til fossil utfasning, fortsetter Norge å satse stort på karbonfangst og lagring.

Denne satsninga på å fortsette dagens feige, falske og fossile «business as usual» gjør Norge til en lite troverdig aktør på klimaforhandlingene. Verden trenger rettferdige, ambisiøse utslippskutt, ikke usolidarisk, ressurskrevende og umoden teknologi. 

Klimarettferdighet må gjennomsyre COP30 i Belém

De nye nasjonale målene må bidra til å halvere verdens utslipp innen 2035, men hittil ser utsiktene mørke ut.

De som taper mest på manglende handling, er de som har bidratt minst til å skape klimakrisa

For å gjenopprette tilliten og framgangen i klimaforhandlingene, må det globale nord gå foran med konkrete utfasningsplaner av olje og gass og legge en plan for å trappe opp offentlig, rettferdig, og gavebasert klimafinansiering. 

De som taper mest på manglende handling, er de som har bidratt minst til å skape klimakrisa.

Derfor er det grovt urettferdig at landene med det største historiske ansvaret for klimaendringene krever høyere ambisjoner fra andre, samtidig som de øker egen olje- og gassproduskjon.

COP30 må bli klimatoppmøtet hvor vi setter en stopper for dobbeltmoral, og hvor det globale nord endelig tar sitt historiske ansvar.