Det lønner seg å hjelpe folk der de er
Caritas tar sterk avstand fra FrPs ønske om kun å ta imot kristne flyktninger fra høyrisikoland i Afrika, Asia og Midtøsten. Det bryter med menneskerettighetene og er heller ikke i tråd med kristen etikk, skriver Ingrid Rosendorf Joys.


Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær i Caritas NorgeDet er snart valgkamp, og Fremskrittspartiet (FrP) lover også denne gangen strengere asyl- og flyktningpolitikk dersom de kommer i regjering. De ønsker null innvandring fra høyrisikoland i Afrika, Asia og Midtøsten, men kan gjøre unntak for kristne flyktninger.
Dette tar Caritas, den katolske kirkes humanitære organisasjon, sterk avstand fra. Opphold må gis med utgangspunkt i beskyttelsesbehov, ikke på religiøst grunnlag. Man kan ikke forskjellsbehandle folk på dette grunnlaget. Det bryter med menneskerettighetene og er heller ikke i tråd med kristen etikk.
Et viktig mål for FrP er å hjelpe folk der de er, slik at de ikke legger ut på farefull flukt mot Europa. Derfor foreslo de å øke den humanitære delen av bistandsbudsjettet med 2,4 milliarder i 2025, samtidig som de ville kutte i den øvrige bistanden med 13 milliarder. Vi er enig med FrP i at mottakerlandene i nærområdene ofte sitter igjen med både ansvaret og regningen, og at behovet for finansiering er stort. Derfor er det positivt at de foreslo å øke den humanitære støtten, men vi stiller oss kritisk til målet om å begrense bistandsbudsjettet fra 1 prosent til 0,7 prosent av BNI.
De fleste blir i sine nærområder
Det i en tid med rekordmange konflikter, tilfeller av ekstremvær og matkriser som gjør at folk flykter. De aller fleste ender opp i leire i naboland og ikke i Europa. FN-tall fra midten av 2024 viser at Iran har tatt imot flest mennesker på flukt (3,8 millioner), etterfulgt av Tyrkia (3,1 millioner), Colombia (2,8 millioner), Tyskland (2,7 millioner) og Uganda (1,7 millioner). I år har FN anslått at 139 millioner mennesker vil legge ut på flukt – et tall som forventes å stige etter at USA og en rekke europeiske land kutter i bistanden.
Det er derfor viktigere enn noen gang å styrke fattige vertsland, noe vi også tok vi til orde for i forbindelse med Global Refugee Forum i desember 2023. Et land som Uganda klarer ikke jobben alene, og det har heller aldri vært meningen. Men til tross for løfter og forpliktelser har den internasjonale støtten dalt kraftig de siste årene. Økt usikkerhet og prisvekst, som følge av Ukraina-krigen, har gjort at de største giverlandene prioriterer egne nærområder. Med bistandskutt fra USA og Europa de siste månedene står hele den humanitære infrastrukturen i fare, noe som også har fått alvorlige konsekvenser for responsen til Verdens matvareprogram.
Det må bli slutt på at halvparten av budsjettet går til norske kommuners arbeid overfor flyktninger.
Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær, Caritas Norge
Bistandsbudsjettet må økes
Dette setter arbeidet overfor flyktningene i Uganda og andre vertsland i fare. Det vil være i alles interesse å snu utviklingen, og det haster. «Å hjelpe folk der de er», har vært et mantra for FrP, Høyre og Arbeiderpartiet i flere år. Nå har politikerne mulighet til å sette handling bak ordene, men da må bistandsbudsjettet økes betydelig. Og det må bli slutt på at halvparten av budsjettet går til norske kommuners arbeid overfor flyktninger. Arbeidet er viktig, men det kan ikke gå på bekostning av bekjempelse av fattigdom, sult og styrking av sårbare vertsland.
Lokalt ledet bistand
I likhet med FrP er Caritas opptatt av at bistand skal være kostnadseffektiv og bærekraftig. Her spiller lokalt ledet bistand en viktig rolle, noe World Economic Forum også har påpekt. Derfor har vi i en årrekke etterlyst handling slik at løftet som ble gitt på Grand Bargain i 2016 – om at 25 prosent av de globale nødhjelpsmidlene kanaliseres direkte til lokale aktører – innfris. Ni år senere er det under to prosent av midlene som går til dette formålet.
Caritas jobber med flyktninger og migranter over hele verden. Våre lokale partnere er til stede før – under – og etter en krise. Ved å styrke deres evne til å bistå internt fordrevne og flyktninger i sine nærområder, vil færre legge ut på flukt nordover. Det er mulig å få det til, men det krever politisk vilje og handling i form av mer penger. Det er lov å håpe nå som stortingsvalget nærmere seg.
Lokalt ledet bistand vil lønne seg for norske skattebetalere, men også for de som velger å bli i sine nærområder for å bygge seg en fremtid der.