EU-motstanderen Øvstegård stiller selvransakende spørsmål, men gir ikke mye til svar

Selektiv EU-kritikk

Boken fremsetter, i det vesentlige, ikke særlig til kritikk av EU som institusjon. Øvstegård forsøker heller å angripe politikken som føres. I løpet av drøyt 150 sider tar han oss med fra valgnatta i 1994 til kontorbygg i dagens Brussel. Vi vandrer gjennom gatene i Athen og diskuterer over kaffekoppen i London. Det er ikke akkurat tilfeldig at han tar oss med hit. Øvstegård er på jakt etter EU-motstand. 

Fallgruven ved å ta utgangspunkt i dag-til-dag-politikken er at analysen sjelden blir særlig konsekvent. 

Ane Breivik
Politiker (V)

Et fellestrekk ved menneskene Øvstegård er i samtale med, er at de gjerne står litt på utsiden av EU. De representerer interesseorganisasjoner, fagforeninger og ulike deler av sivilsamfunnet. Vi blir særlig godt kjent med en lokallagsleder for den britiske transportarbeiderforeningen og en dansk vaktbikkje for lobbyisme i EU. Det er forfriskende, og sårt etterlengtet, med flere perspektiver i EU-debatten enn de som jobber i selve «økosystemet» rundt Place du Luxembourg.

Samtidig kan samlingen av intervjuobjekter fremstå noe fragmentarisk og lite representativ. Og fallgruven ved å ta utgangspunkt i dag-til-dag-politikken er at analysen sjelden blir særlig konsekvent. 

Selvmotsigelser

Tidvis kan det synes som om Øvstegård ønsker seg et sterkere og mektigere EU, samtidig som han også er kritisk til å flytte mer makt til unionen. Han ønsker overnasjonalitet på delene av EU som han selv liker, og mellomstatlighet der det er politikk som han misliker. 

For eksempel kritiserer han EU for ikke å fase ut den fossile produksjonen i enkelte medlemsland. Men bruk og disponering av energiressurser er et nasjonalt ansvar. Han hevder at EU ikke går hardt nok til verks mot teknologiselskapene. I så fall skulle unionen hatt en større verktøykasse. Og uansett kan man vanskelig hevde at Norge får til mer alene.

Boken preges av et selektivt saksomfang. Enkelte av de mest sentrale utviklingstrekkene innad i EU utelates fra analysen. EUs kvotemarked (ETS) er det desidert viktigste virkemiddelet for kutt i klimagassutslipp på europeisk nivå, og hadde fortjent mer omtale enn kun to sider. 

Bemerkelsesverdig fravær av Nav-skandalen

Som leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, er det bemerkelsesverdig at Øvstegård ikke nevner NAV-skandalen med ett ord. Særlig når det ellers vies mye plass til arbeids- og velferdspolitikk i boka. Feiltolkningen av EUs trygdeforordning har vært en av de mest sentrale sakene til behandling i komiteen de siste par årene. Og det tjener som eksempel på hvordan norske borgere, som følge av EØS-avtalen, sikres rettigheter de neppe ville hatt uten EU. 

Enkelte av de mest sentrale utviklingstrekkene innad i EU utelates fra analysen.

Ane Breivik
Politiker (V)

Og hadde det ikke vært relevant for Øvstegård, som selv har blitt arrestert for sivil ulydighet ved Førdefjorden, å få frem at miljøbevegelsen sin sak mot norske myndigheter bygger på EUs vanndirektiv?

Øvstegård stiller gjennomgående gode og selvransakende spørsmål. Svarene er ikke fullt så overbevisende. Utvalget av temaer, intervjuobjekter og perspektiver er for begrenset til å danne et større bilde av tematikken.

Tar for lett på EØS-avtalen

Norge har i løpet av de siste tretti årene blitt så godt integrert i unionen at vi kan betrakte oss selv som B-medlemmer. En skulle trodd at nei-siden var mer forbanna. De vant folkeavstemningen i 1994, men har tapt hver dag siden.

Overraskende nok underspiller forfatteren betydningen og rekkevidden som EØS-avtalen i dag har. Det som var en assosiasjonsavtale med formål å koble oss til det indre markedet, omfatter i dag tilnærmet alle områder av politikken. Vi har inngått mer enn hundre andre bilaterale avtaler med EU, og det blir stadig flere. Var det ikke nettopp en slik utvikling et flertall av folket sa «nei» til i 1994? 

Forfatteren advarer mot at vi kan miste den såkalte reservasjonsretten ved et eventuelt medlemskap. Verken Norge eller de to andre EØS-landene, Island og Liechtenstein, har noensinne benyttet seg av denne muligheten. Reservasjonsretten fremstår viktigere fra skrivebordet enn i det praktiske politiske liv. Kun et norsk EU-medlemskap ville gitt oss en reell vetorett, ettersom enkelte viktige saker krever enstemmighet blant medlemsstatene i EUs ministerråd.

Det forundrer meg om nei-siden er tilfreds med det demokratiske underskuddet som følger av EØS-avtalen. Men boken fremsetter ikke særlig til kritikk av EØS-avtalen. Det forbauser, men kan også sies å gi en konstruktiv inngang til den EU-debatten som flere på ja-siden har etterlyst.

Hva slags Europa ønsker nei-siden seg?

Boken er lettlest og pedagogisk. Den innleder med en en utførlig begrepsliste og formidler nei-sidens narrativ på en engasjerende måte. Med påstander som at EU står for en “nyliberal, proprivatiserings- og antiarbeiderpolitikk”, er det lett å glemme at dette er det samme prosjektet som venstresiden, fagbevegelsen og SVs søsterpartier i andre land heier frem.

Det forundrer meg om nei-siden er tilfreds med det demokratiske underskuddet som følger av EØS-avtalen. 

Ane Breivik
Politiker (V)

Enkelte av kildene som det vises til i boken er selv svorne tilhengere av EU. Det greske venstresidepartiet Syriza stiller til valg på en pro-europeisk plattform. Fagforeningsleder Claes Mikael Ståhl gir uttrykk for at Norge kunne vært et konstruktivt tilskudd til unionen. Men det drøftes i liten grad hvorvidt vi ville vært bedre tjent innenfor, heller enn utenfor.

I år er det 30 år siden folkeavstemningen i 1994. Mange av spådommene som vippet pilen i retning av nei-siden, har vist seg å være feil. 

Europakartet så veldig annerledes ved utgangen av forrige århundre. Og med Russlands invasjon av Ukraina, Kinas opprusting og det ferske presidentvalget i USA ville enkelte pekt på at Europa har enda mer interesse i å forsterke samarbeidet.

Handelspolitikk som virkemiddel i klima

EU integreres stadig tettere og industri- og næringspolitikk lanseres i et rivende tempo. Siloene skal bygges ned og grensene mellom hva som faller innunder EØS-avtalen og ikke blir mer utydelig. For eksempel er det i utgangspunktet på det rene at Norge er bundet av EUs klimapolitikk, men ikke av handelspolitikken. Men når EU begynner å bruke handelspolitikk som klimapolitisk virkemiddel, kan det bli knute på tråden. 

Hva mener norsk nei-side om hvor Europa går? Og hvor vil de lede oss? For min del er det utydelig hva som samler den norske motstanden mot EU utover misnøye med mindre saksfelt eller enkeltstående direktiver og forordninger. 

Slår inn åpne dører

Når boken i hovedsak tar til motmæle mot en brøkdel av politikken som hundrevis av millioner av europeere har stemt frem i demokratiske valg, kan spørsmålet - som Øvstegård ved flere anledninger stiller seg selv – gjentas til det kjedsommelige:

Hvorfor skal vi ikke være med og påvirke?

Avslutningsvis ramser Øvstegård opp ti argumenter for den nye generasjonen på nei-siden. Etter min mening slår han inn åpne dører. At EU er et markedsliberalistisk, nyliberalt, usolidarisk og udemokratisk prosjekt har nei-siden hevdet i godt over 30 år nå. 

Det stemte ikke i 1994. Og ikke nå heller. 

En skulle trodd at nei-siden var mer forbanna. De vant folkeavstemningen i 1994, men har tapt hver dag siden.

Ane Breivik
Politiker (V)