IA-avtalen: Kunsten å lage en avtale hvor ingen vinner og ingen taper

Hvorfor (ikke før) nå?

Det er det store spørsmålet. Det er ingenting i denne avtalen som ikke partene fint kunne blitt enige om for to måneder siden. 

Det enkle svaret er mest sannsynlig at begge sider før jul var opptatt av at dette var en konflikt de kunne vinne. Viljen til å være generøse var ikke helt tilstede i desember. Drøye to måneder senere ser verden helt annerledes ut, og dette er blitt en konflikt begge er mest opptatt av å bli ferdig med.

Ett poeng som er dratt frem, er at etter at også Frp har signalisert at de ikke vil røre sykelønnsordningen neste periode, så er ikke problemstillingen lenger aktuell.

Det står ikke helt til troende at programkomiteen i Frp skal ha hatt den avgjørende vekten i denne saken. Begge sider har lenge visst utmerket vel at det ikke har vært aktuelt for Stortinget å på egen hånd kutte i ytelsene i sykelønnsordningen i løpet av de neste fire årene.

Selv om både LO og NHO på hver sin måte har prøvd å undergrave troverdigheten i Høyres sykelønnsgaranti, så har de neppe trodd så hardt på det selv. Både i det offentlige og på bakrommet har Ernas mannskap nærmest desperat prøvd å distansere seg fra en sak som kunne jaget velgerene de har jobbet så hardt for å lokke over fra Arbeiderpartiet, tilbake i Støres armer.

Mer nærliggende er det at det interne presset på begge sider, først og fremst fra Fellesforbundet i LO og Norsk Industri i NHO, har blitt for stort. Industrien trenger god dialog mellom partene i mange spørsmål, og i den sektoren er sykefravær langt nede på listen over overhengende trusler. De opplever at det å gå inn i et lønnsoppgjør uten dialog, er direkte uansvarlig.

Det hele er kraftig forsterket av truslene om handelskrig fra USA. For mange ute i bedriftene, på både arbeidsgiver og arbeidstakersiden, har det vært helt uforståelig at NHO og LO skal prioritere å krangle om små detaljer i en IA-avtale, heller enn å stå sammen for å redde industrien gjennom det som potensielt kan bli en av de største krisene siden finanskrisen.

Til slutt skal det også tilføyes at noe av grunnen til at dette har tatt tid, er at saken ganske enkelt trengte å kjøle seg noen uker før partene med troverdighet kunne komme tilbake med en såpass minnelig enighet.

Hvem vant egentlig hva?

Dette fikk NHO:

• Formuleringen om at regjering ikke skal foreslå endringer i sykelønnsordningen i denne avtaleperioden, er helt borte.
• NHO får utredningen om sykefravær som de har ønsket.
• Endringer i innretningen av sykepengeordningen, også for arbeidstakere, er spesifikt nevnt som et punkt kunnskapsinnhentingen skal se på.

Det avgjørende for NHO er det at de faktisk fikk gjennomslag for ultimatumet Ole Erik Almlid stilte i september – nemlig at de ikke ville signere en avtale som inneholder en eksplisitt verning av sykelønnen. Den omstridte formuleringen er borte, så Almlid har sine ord i behold.

Dette fikk LO:

• Avtaleperioden er på fire år.
• Avtaleteksten sier det ikke direkte, men det er tegnet opp et tidsløp som gjør at partene skal bruke hele perioden på å utrede og diskutere. Altså, i praksis fire års fredning av sykelønnen.
• Det heter også at «partene er opptatt av god trepartsdialog og viser til at endringer i sentrale velferdsordninger baseres på brede forlik». Det som er lett å glemme, er at regjeringen er én av de tre partene, og dermed kan denne formuleringen tolkes som at den binder regjeringen like mye som den formuleringen som nå er tatt ut.

Sånn sett kan også LO si at de har fått gjennomslag for sine krav. Det blir en fireårig avtaleperiode, og for alle praktiske formål, så åpner ikke denne avtalen for noen endringer i sykelønnen innenfor neste stortingsperiode.

Detaljer og teknikaliteter

Det er flere andre ting å sette fingeren på, om man graver litt mer i detaljene i avtaleteksten. For eksempel er det ingen spor av den enigheten LO og NHO inngikk allerede før sommeren i fjor, om å endre på innretningen av arbeidsgivers økonomiske forpliktelser i sykelønnsordningen.

På sett og vis kan dette selges som en innrømmelse fra NHOs side, siden det i utgangspunktet var en innrømmelse fra LO å gå med på en slik enighet. I realiteten opplevde nok NHO-ledelsen også en viss misnøye fra enkelte av sine egne foreninger fordi de går inn for noe som potensielt øker arbeidsgivers sykefraværskostnader, uten at det samtidig legger noen nye krav på arbeidstakerne.

En annen detalj er at det heter at kunnskapsinnhentingen skal «bygge videre på Sysselsettingsutvalgets anbefalinger». Dette utvalget valgte å ikke anbefale noen endring i ytelsene for arbeidstakerne.

Og så er det jo også en aldri så liten teknikalitet i det NHO har lagt vekt på i sin kommunikasjon etter at enigheten ble landet – at ansvaret for sykepengeordningen nå ligger i Stortinget.

Teknisk sett er det Stortinget som har hatt dette ansvaret hele tiden. Det er bare regjeringen som er part i IA-avtalen, og som forplikter seg til ikke å foreslå endringer. Stortinget har til og med votert over konkrete forslag om å endre sykelønnsordningen (fra Venstre), og valgt å med overveldende flertall å stemme det ned.

Og selv om dette høres veldig teknisk ut, på grensen til flisespikkeri, så har det også en faktisk politisk konsekvens.

Begrunnelsen, særlig fra Høyre, for å avvise sykelønnsendringer, har nemlig vært at de respekterer at dette er et spørsmål som må løses innenfor trepartssamarbeidet. Om man leser hvordan den nye IA-avtalen faktisk er formulert, skal det godt gjøres å lese det som en invitasjon til Stortinget om nå å ta saken i egne hender. 

Så hvem var det som vant, da?

Det er et dypt utilfredsstillende svar, men det eneste riktige er å si at det kommer an på.

Tingen er at hvem som vant, eller eventuelt tapte minst, er avhengig av hva partene egentlig prøvde å oppnå. Og det er både ganske uklart, og det har forandret seg flere ganger underveis.

Ta NHO, for eksempel. Hvis målet deres var å gripe en mulighet til å få presset gjennom endringer i sykelønnsordningen i løpet av neste stortingsperiode, under det som i alle fall i løpet av høsten i fjor lå an til å bli en borgerlig regjering, så har de tapt så det suste.

Men hvis målet deres var å unngå en søvndyssende udramatisk IA-forhandling, med fire nye år med business as usual – og røske litt opp i dynamikken slik at posisjonene kanskje kan endre seg innen neste IA-forhandling – vel, da kan man absolutt argumentere for at de lyktes ganske godt.

Uansett kommer sannsynligvis begge sider til å snakke minst mulig om hvem som vant og hvem som tapte fremover, for nå er de venner igjen, og denne krangelen er de så ferdig med.