Landet som ble for rikt, bør bruke penger på klimaomstilling
Boka som snudde Norge på hodet, sier lite om klima og grønn omstilling. Men den gir en god anledning til å rydde i klima- og miljødebatten, skriver Stig Schjølset og Anne Marit Post-Melbye.


Stig Schjølset
Daglig leder, Miljøstiftelsen Zero
Anne Marit Post-Melbye
Fagsjef, Miljøstiftelsen ZeroMartin Bech Holte har med Landet som ble for rikt levert årets bok-snakkis. Bech Holtes hovedpoeng er velkjent: Når staten er rik og velgerne vet det, er det svært vanskelig å begrense bruken av oljepenger.
I tillegg til handlingsregelen, som sier noe om hvor mye oljepenger staten kan bruke, trengs det derfor tydeligere regler for hvordan pengene skal brukes. Utover helse, sikkerhet og infrastruktur, hva skal være statens kjerneoppgaver?
På klimafeltet er situasjonen omvendt
Bech Holte skriver at «miljø og klima står igjen som en av få saker regjeringer kan arbeide aktivt med». Og det er opplagt at klimakutt er et statlig ansvar. Parisavtalen og hele det internasjonale klimasamarbeidet er basert på at alle land må redusere sine utslipp. For å gi et rettmessig bidrag i den globale innsatsen mot global oppvarming, må Norge kutte våre utslipp i et helt annet tempo enn vi har klart så langt.
Klimapolitikken er en inntektskilde for staten, mens vi bruker mindre penger enn våre naboland på å støtte utslippskutt.
Stig Schjølset og Anne Marit Post-Melbye
Zero
Det er bred politisk enighet om dette, men likevel klarer vi ikke å vedta den politikken som trengs. Et hovedpoeng i Holtes bok er at staten «overforbruker» rundt 400 oljemilliarder hvert år, men på klimafeltet er situasjonen snudd på hodet. I statsbudsjettet for 2024 var statens inntekter i klimapolitikken på 30,7 milliarder kroner. Samtidig var utgiftene til klima på 16,1 milliarder kroner.
Klimapolitikken er en inntektskilde for staten, mens vi bruker mindre penger enn våre naboland på å støtte utslippskutt. Våre nordiske naboer har for eksempel støtteordninger for klimaløsninger som biogass, karbonfangst og solkraft som norske konkurrenter bare kan drømme om. Et grep som ville gitt større forutsigbarhet i klimapolitikken, vil være å innføre en handlingsregel som sier at pengene staten henter inn gjennom klimarelaterte avgifter, skal brukes til å støtte utslippskutt.
Gode grunner til økt grønn støtte
Bech Holtes bok har også forsterket debatten om hvor mye penger staten bruker på å støtte nye, grønne næringer som havvind og batterier. Dette er ikke industri som bidrar direkte til utslippskutt i Norge, og det er ikke like opplagt at det er en statlig oppgave å legge til rette for etablering av disse næringene.
ZERO mener likevel det er gode grunner til å gjøre det. Som Bech Holte også har argumentert for, gjelder dette særlig for land som Norge, hvor petroleumsnæringen fortsatt er en svært viktig del av økonomien.
Det er mange land som har betydelig bedre støtteordninger for ny, grønn industri enn Norge. Det er særlig land med god produktivitetsvekst, som USA og Kina, som har generøse subsidier for grønne teknologier. Og selv om Trump har annonsert at støtten skal kuttes, er det lite som tyder på at Kongressen vil gå med på å reversere alle ordningene. Også republikanere liker nye arbeidsplasser.
Det skjedde samtidig som bruken av fossil energi skulle ned, ikke opp.
Stig Schjølset og Anne Marit Post-Melbye
Zero
Det grelleste eksempelet på tilkarring
Bech Holte mener at er det er mye «luft» i Norges BNP, i form av ulønnsomme prosjekt som telles som verdiskaping. Et mye brukt eksempel er det tomme industribygget i Mo Industripark, som skulle huset en batterifabrikk. Men batterifabrikker er et svært dårlig eksempel på prosjekter som bidrar til å blåse opp Norges BNP. Samlet sett har staten bare gitt en drøy milliard i direkte statsstøtte til alle norske batterifabrikker, resten er lån og garantier gitt på markedsmessige vilkår. Med 345 millioner kroner i tilskudd er kanskje Morrows batterifabrikk i Arendal, som fortsatt arbeider for å realisere storskala produksjon, trolig blant de batterifabrikkene i verden som har fått minst statlig støtte.
Til sammenligning har vi gitt flere titalls milliarder i statlig støtte gjennom oljeskattepakka. Dette vil stå igjen som det grelleste eksempelet på tilkarring i norsk næringsliv. Og det skjedde samtidig som bruken av fossil energi skulle ned, ikke opp. Forklar det den som kan, til sine barn og barnebarn.
Mer forutsigbarhet
Martin Bech Holte har truffet tidsånden klokkerent med sitt budskap om statlig sløsing og slappheten som sniker seg inn i samfunnet. Det vil forhåpentligvis bidra til en skikkelig debatt om hvordan vi kan sette tydeligere rammer rundt politikken.
Den diskusjonen bør også handle om hvordan vi kan gi mer forutsigbarhet i klimapolitikken og for omstillingen mot en mindre oljeavhengig økonomi.