Mye er fortsatt ugjort for å få til et inkluderende arbeidsliv – Hvem er det egentlig plass til?

Mangel på helhetlig og koordinert helsehjelp i første linje

Helse er ifølge Verdens helseorganisasjon et samspill mellom kropp, psyke og sosiale omgivelser. Har du traumer etter overgrep eller omsorgssvikt, er det sannsynlig at dette påvirker din kroppslige og psykososiale funksjonsevne. Krevende livshendelser eller omsorgsoppgaver kan også påvirke vår helse og arbeidsevne. Dette har konsekvenser for hva som er klok organisering både av arbeidsliv og det offentliges hjelp til sykmeldte.

Likevel henger den smalere, biomedisinske forståelsen igjen av hva helse egentlig er. 

En svært god start ville være å ta FN-konvensjonene om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne inn i menneskerettsloven. 

Lene Løvdal
Menneskerettsjurist og fagansvarlig, Egalia

Det mest synlige eksemplet i offentlig sektor er at vi har en fastlegeordning og ikke tverrfaglige helsekontorer som førstelinje. Noen ganger trenger helsa di en lege. Andre ganger trenger du en fysioterapeut, eller en sosionom som kan hjelpe deg med søknader. Om disse koordinerer innsatsen sin, vet vi at det gir enda bedre resultater.

I arbeidslivet kan dårlig ledelse og dårlig psykososialt arbeidsmiljø sende deg ut av arbeidslivet, uansett hvor god fysisk tilrettelegging du har. Men det finnes knapt noen konsekvenser for de som gjør en dårlig jobb.

Her er det mange mulige tiltak, fra å stille vilkår ved offentlige anskaffelser til å gi Diskrimineringsnemnda mer effektive sanksjonsmuligheter.

Vanetenkning og fordommer

Hvis du ikke selv eller noen du er nær har sittet i rullestol, er det mange barrierer du trolig ikke har tenkt på. Vi er vanedyr og baserer oss alle på egen erfaring i de små, daglige beslutningene.

Derfor har alle mennesker også fordommer. Passivitet og manglende bevissthet vil føre til at noen systematisk kommer dårlig ut enn andre. Ulovlig diskriminering skjer oftest gjennom uaktsomhet, ikke vond vilje. Det er nok at noen kommer urimelig dårlig ut fordi de er blinde eller sitter i rullestol.

IA-avtalen kan i liten grad sies å ta inn over seg hvordan vanetenkning, fordommer og maktulikhet bidrar til å skyve folk ut av arbeidslivet. Da er det ikke rart at tidligere mål om å øke sysselsettingen av personer med funksjonsnedsettelser fikk begrenset med resultater. I stedet for å gjøre noe med mangelen på likestillingsperspektiver, ga man opp hele målet i avtalen fra 2019. 

Risikostyring

Det finnes god metodikk: Gjennom åpenhetsloven og EUs bærekraftsdirektiv kreves nå en systematisk risikostyring når det gjelder sosial bærekraft i arbeidslivet. For å få et godt kunnskapsgrunnlag er dialog med de berørte et krav i alle ledd av prosessen, fra problemforståelse til utforming og evaluering av tiltak.

Tanken bak trepartssamarbeidet er god. Etter mitt syn kan et slikt samarbeid få til mye uten å se på sykelønnsordningen ved å bruke en tilsvarende metodikk. Potensialet er enda større om man tenker helhetlig om funksjonsevne og helse, og tar vanetenkning og utbredte fordommer med i beregningen.

CRPD som verktøy mot vanetenkning

Mye er fortsatt ugjort. En svært god start ville være å ta FN-konvensjonene om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne inn i menneskerettsloven. Den handler nettopp om å utfordre slik vanetenkning rundt funksjonsevne som jeg har beskrevet over.

Har vi råd til å la være?

---

Løvdal rapporterer til Europakommisjonen om implementeringen i Norge av en rekke direktiver som gjelder nedsatt funksjonsevne gjennom European Disability Expertise og European Equality Law Network. Alle synspunkter i kronikken er hennes egne.