Vi trenger et større syn på sikkerhet

Enigheten om støtte til forsvaret av Ukraina er total i norsk politikk. Den eneste uenigheten virker å ligge i hvor mye mer støtte vi kan gi, og hvor mye vi eventuelt kan hente fra oljefondet. Total enighet så vi også i fjor, da alle partiene på Stortinget gikk sammen om en langtidsplan for Forsvaret. Behovet for sikkerhet er stort, og det springer, åpenbart, ut av krigen i Ukraina.

Men bakteppet her er større. Og derfor burde også tiltakspakken være bredere.

Fred og sikkerhet gjennom internasjonale institusjoner

For den dype freden vi har blitt vant med handler ikke bare om et fravær av aktiv krigføring (i vår del av verden). Det handler om dialog, traktater, konvensjoner og rettigheter. Om et møysommelig oppbygd forsvarsverk for universelle prinsipper og normer. Verden har bygget opp regler for internasjonal fred og sikkerhet stein for stein. Vi har fått internasjonale tribunaler der de som bryter med disse kan stilles til ansvar. Vi har dialogarenaer og beslutningsorganer som gir rom for langsiktig tenkning. På denne måten har vi (forsøksvis) møtt felles utfordringer som epidemier, mødredødelighet og klimaendringer, og også funnet felles svar på aggresjon og krig. 

Trump og hans kumpaner river nå disse institusjonene i fillebiter. Det skjer i et slikt tempo at det er vanskelig å henge med. Men la oss ta noen høydepunkter: USA har meldt seg ut av FNs menneskerettighetsråd, Verdens helseorganisasjon og Parisavtalen. Vi kan vente oss sanksjoner mot den internasjonale straffedomstolen. Frysen i USAIDs programmer gjøres nå permanent. Det får vanvittige konsekvenser for mottakere verden over. Men konsekvensene blir også enorme for de internasjonale institusjonene vi trenger for en fredelig verdensorden.

USA har til nå vært den desidert største økonomiske bidragsyteren til FN. Det samme gjelder de fleste internasjonale institusjonene som har bidratt til å opprettholde en stabil verdensorden. Innenfor de rammene som har blitt skapt av disse midlene, har land og ledere kunnet snakke sammen, komme sammen og lytte til hverandre. Systemene er ikke perfekte. De har, og det ser vi jo altfor godt nå, vært avhengige av et konstruktivt USA. Strukturer for representasjon har måttet tåle mye kritikk, og mange enheter er for byråkratiske og for lite effektive. Men verdien av dem kan likevel knapt overdrives.