%20translate(1319%20275)%20translate(42%201)'/%3e%3c/g%3e%3c/g%3e%3c/g%3e%3c/g%3e%3c/svg%3e)
Cato Brunvand Ellingsen svarer 
Jan Christian VestreHvordan skal statsråden gjøre kommunene i stand til å gjennomføre perspektivskiftet som menneskerettighetene krever at helsetjenestene skal gjøre?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Hvordan skal statsråden gjøre kommunene i stand til å gjennomføre perspektivskiftet som menneskerettighetene krever at helsetjenestene skal gjøre, fra at det er kommunen som vet best til at det er innbyggerne, også de med behov for omfattende bistand i hverdagen, som selv vet best hva som er viktig i deres liv og at det er kommunens oppgave å gi god beslutningsstøtte?
Som jeg har vist til i et tidligere spørsmål til statsråden, så har VG over flere måneder dokumentert at personer med utviklingshemming blir flyttet mot sin vilje med begrunnelse i at andre enn personene selv mener det er best for dem. Nylig fikk statsråden et spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski som viste til en familie der barna deres blir tvunget til å flytte fra sine foreldre om de skal få helt nødvendige tjenester. Organisasjonene kan vise til en rekke saker der kommunene ikke tar innover seg dette menneskerettslige perspektivskiftet.
I det offentlige ordskiftet har det blitt vanligere å bruke begrepet yngrebølge. Det er en økning i funksjonshindrede barn, særlig barn med autisme, som trenger omfattende bistand. Samtidig viser kommunenes organisasjon KS til et forventningsgap og utfordrer myndigheter til å komme med løsninger.
I svaret statsråden gir på spørsmålet fra Kaski skriver han at tjenestetilbudet må «utformes ut fra en individuell vurdering av den enkelte tjenestemottaker sett opp mot tilgjengelige ressurser og muligheter». Fraværet av henvisning til barnekonvensjon og CRPD er slående, og med dette kan det synes som om «tilgjengelige ressurser og muligheter» trumfer menneskerettighetene. Videre viser statsråden til klagemuligheter hos statsforvalter, uten at han verken vurderer at statsforvalterne selv melder om at de ikke har ressurser til å behandle slike saker innenfor rimelig tid eller den belastningen slike klagesaksprosesser er for de gjeldende personene.
Helsedirektoratets veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming bygger på menneskerettighetene og knytter således helsetjenester og menneskerettigheter sammen. I veilederen står det at funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) understreker «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har de samme rettighetene som alle andre, og dette utgjør et viktig grunnlag for veilederen.»
Videre står det at tjenester «må ta utgangspunkt i personens vilje og preferanser».
Det kan ikke være funksjonshindredes ansvar å tette ett såkalt forventningsgap. Derfor ønsker jeg en redegjørelse fra statsråden om hvordan han kan sikre at kommunene tildeler og yter tjenester i tråd med menneskerettighetene.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne har de samme rettighetene som alle andre. Norsk helselovgivning bygger hovedsakelig på universalprinsippet; lovgivningen gjelder uavhengig av alder, kjønn, diagnose og ulike funksjonshemminger. Det betyr at loven er lik for alle.
Pasient- og brukerrettighetsloven fremmer blant annet pasientens og pårørendes rett til å medvirke i beslutninger om egen helse og egen helsehjelp. Dette er i tråd med prinsippene om selvbestemmelse og ikke-diskriminering som er nedfelt i menneskerettighets-konvensjonene, herunder FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Denne konvensjonen er ratifisert av Norge og tydeliggjør de forpliktelser myndighetene har bl.a. innen helse- og omsorgstjenestene.
Regjeringen har besluttet å ta CRPD inn i menneskerettsloven. Inkorporeringen vil tydeliggjøre statlige myndigheters forpliktelse til å fremme selvbestemmelse, ikke-diskriminering og deltakelse for alle på tvers av samfunnsområder, og markerer et viktig skritt for å styrke rettsvernet og likeverdet for personer med funksjonsnedsettelser.
Kommunene har ansvaret for å sikre at alle som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Ved tildeling av helse- og omsorgstjenester er det flere faktorer kommunene må ta hensyn til, og krever en helhetlig vurdering av innbyggernes behov sett opp mot tilgjengelige ressurser.
Kommunene har plikt til å involvere pasienter og pårørende i beslutninger om helsehjelp. Å innhente pasientens og pårørendes syn på hva som er viktig for dem, er en nødvendig del av kommunens beslutningsgrunnlag når de skal fatte vedtak om helsehjelp. Å spørre pasient og pårørende om «hva er viktig for deg?» har vært en retningsgivende i helse- og omsorgstjenestene i over 10 år. Spørsmålet er et godt utgangpunkt for reell brukermedvirkning. Helsedirektoratet har etablert nasjonale retningslinjer og veiledere som støtter denne pasientsentrerte tilnærmingen og KS har vært en viktig pådriver for å implementere denne tilnærmingen i kommunene.
For å ivareta de innbyggere som føler at deres stemmer ikke blir hørt og opplever at deres behov ikke er ivaretatt, er det etablert systemer for å få kommunens vurdering prøvd. Statsforvalteren er klageinstans og har myndighet til å overprøve kommunens beslutninger, og kommunene er pliktig å bistå innbyggere med å fremme sin klage. I alle fylker er det dessuten et Pasient- og brukerombud som yter gratis hjelp og veiledning til den enkelte.
Regjeringen legger vekt på å sikre gode og likeverdige helsetjenester. Helsetjenestene skal være tilgjengelige for alle og av god kvalitet og tilpasset den enkeltes behov. I tillegg til regjeringens styrking av kommuneøkonomien, har jeg, som opplyst i svar på spørsmål til skriftlig besvarelsen nr. 1665, forsikret meg om at Statens helsetilsyn gjør et grundig arbeid med oppfølgingen av rettssikkerheten til utviklingshemmede med gjennomgang av vedtak og andre tiltak som skal sikre en lik praksis hos statsforvalterne i samsvar med loven. Jeg har også, i 2025, gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede behov for tiltak som skal bidra til gode vedtaksprosesser for kommunale helse- og omsorgstjenester. Tiltakene skal bidra til en åpen og god dialog med tjenestesøker og pårørende gjennom hele søknadsprosessen.
