Vil statsråden syta for at private kommersielle aktørar får eit større økonomisk ansvar for behandlingane dei gir, særleg ved grove feil?

Regjeringen ønsker å sikre en offentlig finansiert helse- og omsorgstjeneste som gir innbyggerne helsehjelp av god kvalitet. Målet er alle som har behov for tjenester som er medisinske nødvendige skal få det i den offentlige helsetjenesten. Noen ønsker helsetjenester som ikke er anbefalt eller prioritert på medisinskfaglig grunnlag i den offentlige helsetjenesten. Det kan for eksempel være kosmetisk kirurgi eller en behandlingsmetode som ikke er anbefalt av det offentlige.

Private behandlingssteder er på lik linje med den offentlige helsetjenesten bundet av krav til forsvarlig medisinsk behandling. Det alminnelige forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, ble utdypet ved en lovendring 1. april 2022 (trådte i kraft 1. juli 2022). Helsepersonelloven § 4 a krever nå at kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning bare kan utføres av helsepersonell. Helsepersonelloven § 13 krever at markedsføring av helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig. Jeg forventer at også de som tilbyr private tjenester følger loven, både når det kommer til behandling og markedsføring. De tjenestene som tilbys skal være forsvarlige, uavhengig av om de er medisinsk nødvendige eller ikke. Overtredelse av helsepersonellovens bestemmelser, vil på vanlig måte bli møtt med ulike reaksjoner etter helsepersonelloven kap. 11.

Det offentlige har en plikt til å hjelpe pasienter uansett hvordan skaden er oppstått, og slik må det også være. I dag dekkes pasientenes økonomiske tap av de privates forsikring i Norsk pasientskadeerstatning (NPE), men den dekker ikke de offentlige sykehusenes utgifter til å behandle skader som følge av slik helsehjelp. De regionale helseforetakene får kompensasjon for behandling som utføres uavhengig av hvor pasienten har vært i tidligere behandling og hvordan eventuelle komplikasjoner er oppstått. En oppgjørsordning som gjør private helseaktører ansvarlig for å dekke slike utgifter vil derfor kreve lovendringer.

Vi vet ikke hvor mye ressurser i form av penger eller ansatte som anvendes til å følge opp komplikasjoner av behandling gitt gjennom helprivate tilbud. Manglende registreringer i Norsk pasientregister (NPR) og Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) gjør at det ikke er mulig å etablere kunnskap for styrings- og kvalitetssikringsformål om de private tjenestene og hvordan disse henger sammen med tjenester levert innenfor det offentlige tilbudet. Regjeringen har sørget for at privatfinansierte helse- og omsorgstjenester fra i år har plikt til å rapportere inn aktivitetsdata til Norsk pasientregister (NPR) og Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å utrede nødvendige forhold for å tilrettelegge for rapportering til registrene. Regjeringen har også foreslått for Stortinget hjemler for en godkjenningsordning av private helsetjenester.

Det å innføre en rettslig mulighet til å kreve betaling fra private tjenesteytere ved feilbehandling reiser mange problemstillinger, spesielt med hensyn til næringsfrihet og konsekvenser for pasientrettighetene. Videre kan en skjerpet økonomisk ansvarliggjøring føre til at økte kostnader for private aktører overføres til pasientene i form av høyere egenbetaling. Det er også praktiske og rettslige utfordringer knyttet til å definere hva som skal anses som “ikke-medisinsk nødvendig helsehjelp”. Det finnes for eksempel gråsoner der inngrep både kan ha estetiske og funksjonelle indikasjoner.