Venner med fordeler? Mot sterkere Norge-EU kjennskap, vennskap og forpliktelse

Energi er intet unntak

Når vi ikke lenger fullt ut kan stole på NATO, i en verdensorden i endring der kontinenter risikerer å vende seg bort fra gjensidige relasjoner mot isolasjonisme, så må vi investere i å være en god partner i vår sterkeste naturlige allianse, på kontinentet som Norge er en del av.

Nesten alle Europas land er EU-medlemmer, og det er betimelig og riktig å holde en folkeavstemning for å se hva det norske folk mener om EU-medlemskap i den nye verden vi lever i.

Hva folk synes er viktig, men det er ikke det eneste som betyr noe i et sunt demokrati. I energisektoren samarbeider vi allerede tett med store deler av Europa.

Vi er en del av hverandres energisystemer, både gjennom gasseksport og gjennom strømkabler og strømmarkedet. Europeisk stabilitet og velstand henger sammen i det fremtidige energisystemet, og dette bør prioriteres også for Norge, for en stabil global region er en vi kan trives som en del av.

Altfor ofte nærmer debatter i Norge seg energipolitikk som kun handler om å sikre våre egne interesser. Men samarbeid handler alltid om felles fordeler og felles interesser. Energi er intet unntak.

Må lære av våre naboer

Hva betyr det at EU er fast forpliktet til en stadig mer ambisiøs overgang bort fra fossilt brensel og mot fornybare energikilder og elektrifisering av alle sine sektorer? Det betyr at Norge ikke har råd til å være utenforstående på kontinentet vi er en del av.

Noe som i like stor grad bør stå i sentrum av den nasjonale debatten er vårt forhold til EU

Mens jeg skriver dette, er jeg i København og forsker på den interessante energiinnovasjonen i nabolagsskala i Nordhavn-distriktet. Vi har mye å lære om fjernvarme fra våre danske venner som har lang erfaring med det.

På samme måte når det gjelder strøm, som jeg forsker på i Oslos sammenlignbare utvikling i Hovinbyen, har vi stor erfaring og kompetanse med elektrifisering av en rekke sektorer.

Veien videre er vel å omfavne innovasjon på tvers av landegrensene og bygge en stadig tettere union?

Spesielt på tvers av nordiske land deler vi mange likheter og har tradisjon for å hente inspirasjon fra hverandre. Det er oppmuntrende å se grep mot dette i norsk forskningssektor etter den nylige endringen i regjeringen.

Vi må også lære av småstatspolitikken til våre nordiske naboland. Da russisk aggresjon truet den politiske stabiliteten, ble Sverige med i NATO. Nå som USAs aggresjon og uforutsigbarhet veier tungt, er det på tide at Norge omfavner

EU. Et demokrati er bare så sterkt som dets evne til å ivareta folkets interesser.

Geopolitisk naive

På samme måte, når det gjelder energi, er vi geopolitiske naive hvis vi fortsetter i vår dumdristige tro på at verden spesielt vil etterspørre norske fossile brensler.

Samarbeid handler alltid om felles fordeler og felles interesser

Fossilt brensel er ikke det verden har råd til i fremtiden, og EU forstår den virkeligheten og handler ambisiøst for å oppnå et fornybart energisystem. Ved å forlenge vår fossilbrenselindustri og absorbere noen av våre beste talenter i arbeidsstyrken i en solnedgangsindustri, reduserer vi konkurransefortrinnet som vår tradisjonelt sterke finansielle posisjon gir oss.

Hvert år vi ikke presser mot voksende industri og kompetanse som er egnet for en bærekraftig energifremtid, taper vi et år som andre vinner. Kanskje er det lettere for EU å se hvordan klimaendringer endrer politikk, fordi så mange av medlemslandene har følt den dødelige kraften av forverrede naturkatastrofer og belastningen av utgifter for å gjenoppbygge infrastruktur og helbrede samfunn.

Men disse hendelsene øker i intensitet og hyppighet også i og rundt Norge, og vi er sårbart plassert i enden av vitale forsyningskjeder, som for mat.

Vi trenger Europa enda mer enn Europa trenger oss, og vi trenger den progressive energipolitikken som EUs medlemsland jobber hardt for å oppnå til store kostnader, selv om de har dårligere råd. Jo raskere vi våkner fra vår petroleumsinduserte selvtilfredshet og vår egoistiske euroskepsis, desto raskere kan vi erkjenne vår rolle i en verden i endring der energiomstilling og sterke globale regioner vil styre dagen.

Trenden er fremvoksende, det teknoøkonomiske grunnlaget er klart, og bare de med interesser å beskytte i en falmende fortid vil argumentere mot et strategisk skifte for å tjene vår kollektive interesse som land og folk.

Norge må innrette seg etter EUs klima- og energipolitikk, og ta opp det presserende spørsmålet om det endelig er på tide å bli med i EU.

Må knytte seg til virkeligheten

Til slutt, for å avslutte med å veie inn i strømstøttedebatten.

Vi trenger Europa enda mer enn Europa trenger oss

Fra et rettferdighetsperspektiv er det mest overbevisende argumentet så langt å gi alle husholdninger et likt kronebeløp for å subsidiere eksponering mot dynamiske tariffer. Dette ville ikke gi perverse insentiver, ikke favorisere de rike, og ikke komme i veien for energieffektiviseringstiltak og distribuert fornybar energiutbygging.

Hvis vi fulgte våre EU-venner tettere, ville vi blitt godt kjent med denne dynamikken nå. I samarbeid med forskere over hele Europa om prosjekter om fornybare energifellesskaper, er denne kampen absolutt veldig kjent.

At denne elementære saken er en så stor debatt med populistiske tiltak som vinner over logisk og evidensbasert politikkutforming, er et eksempel på at Norges energipolitikk trenger å knytte seg mer til virkeligheten som den globale regionen vi er en del av står overfor.

La oss prøve å komme videre med de andre landene på vårt kontinent og vise mer tillit. Kanskje vil det til og med hjelpe oss å lære å stole litt mer på vitenskapen og hverandre igjen.

Disse politiske tider trenger absolutt at vi går utover splittende politikk og jobber sammen. Både med hverandre og med våre europeiske venner for vårt felles beste.