La Stortinget bestemme sykelønnsordningen
At IA-avtalen nå har strandet, trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig ting, skriver daglig leder i HR Norge, Even Bolstad.
Even Bolstad
Daglig leder i HR Norge, styremedlem i Verdensorganisasjonen for HR (WFPMA)IA-forhandlingene har strandet, og uenigheten rundt sykelønnsordningen var den store utfordringen. At avtalen nå ser ut til å bli historie, trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig ting. Nå er det Stortinget som tar over jobben med å bestemme rammene for sykelønnsordningen. Kanskje kan det å kollapse en avtale som likevel ikke leverte, være en start til å fornye med andre tiltak som er foreslått, og forsterke de som allerede er.
Intensjonene bak IA-avtalen har nemlig vært gode: Redusere sykefravær, inkludere flere i arbeidslivet, hindre frafall fra arbeidslivet, og skape et bærekraftig arbeidsmiljø. Problemet er at vi aldri har vært i nærheten av å nå målene i de 23 årene avtalen har vært, til tross for at avtalen er redusert i omfang i løpet av disse årene, og at målene er justert ned underveis. Sykefraværet i Norge er blant det høyeste i Europa, samtidig som vi også topper statistikken på uførhet. Det er heller ingen ting som tyder på at pilene skal snu.
Vi vet at samfunnet har synkende tillit til partene, som nå har hatt over to tiår på seg til å nå målene. De færreste sektorene har klart å levere på den tilliten og de forventningene som samfunnet har gitt dem. At IA har kollapset, vil kunne være et prestisjenederlag for noen, men samtidig kan det å nå kutte det som har vært en gordisk knute, også være det som gir troverdigheten tilbake til sykefraværsarbeidet. Derfor er det naturlig at Stortinget tar tilbake styringen på rammene, og at partene støtter virksomhetene på en annen måte enn å gi dem nok en fornyelse av en IA-avtale, som har vist seg ikke å gjøre jobben.
Å nå kutte det som har vært en gordisk knute, kan også være det som gir troverdigheten tilbake til sykefraværsarbeidet
Even Bolstad
Daglig leder i HR Norge
Perspektivmeldingen er krystallklar, og arbeidsminister Tonje Brenna det samme: Skal vi opprettholde velferdssamfunnet, trenger vi at alle som kan jobbe er i jobb. Alle er enige om diagnosen, mens det er medisinering, og hvilke medisiner, som er problemet.
OECD har gjennom mange år anbefalt å innføre en mindre egenandel i det som er en av verdens mest generøse sykelønnsordninger. Og da HR Norge i en undersøkelse i sommer spurte både arbeidsgivere og arbeidstakere, mente to av fem arbeidsgivere og arbeidstakere at en innstramming kunne bidra til å redusere sykefraværet. Til tross for IA-avtalens sentrale plass i norsk arbeidslivspolitikk gjennom to tiår, har Norge det høyeste sykefraværet på 15 år, og én av fem i yrkesaktiv alder står utenfor arbeid eller utdanning.
Samtidig er det viktig å presisere at tiltakene i IA-avtalen er bra og viktig å videreføre. Men vi trenger ingen avtale for å gjøre det arbeidet som må til. Enda viktigere enn gode rammebetingelser for å bekjempe sykdom, uførhet og utenforskap, er å videreføre og forsterke den jobben som gjøres i den enkelte virksomhet. Vi kommer ikke i mål uten godt lederskap, godt medarbeiderskap og kultur for oppfølging av sykefravær. Det er ingenting i det at IA-forhandlingene nå har kollapset, som hindrer det.
For offentlig sektor sin del, vil vi gå tom for folk før vi går tom for penger
Even Bolstad
Daglig leder i HR Norge
Sykefravær går ut over alle, ikke minst kolleger som må trå til ekstra og ledere som må drive med kontinuerlig brannslukking, viser undersøkelser fra HR Norge. Her er antakelig korttidsfraværet og «inn-og-ut»-medarbeidere den største utfordringen. Målt i tapte dagsverk, for samfunnet og for den enkelte, er det imidlertid langtidsfraværet som er problemet. For arbeidsgiverne er diffuse og sammensatte lidelser mest utfordrende, viser samme undersøkelse.
For offentlig sektor sin del, vil vi gå tom for folk før vi går tom for penger. For private virksomheter kan sykefravær i verste fall være det som setter bedriften og arbeidsplassene i fare. For den enkelte vet vi at veien til uførhet og utenforskap går gjennom langtidsfravær. Hver eneste arbeidstaker vi klarer å stoppe på veien ut av arbeidslivet, er bra for samfunnet, virksomhetene og ikke minst den enkelte.