Norsk EU-medlemskap styrker folkestyret

Forrige uke skrev jeg om noen av mulighetene Norge har gått glipp av siden vi ikke ble medlem av EU for 30 år siden. Da jeg leste tilsvaret fra Heming Olaussen, leder av SVs EU/EØS-utvalg, holdt jeg på å sette kaffen i vrangstrupen. Hvis dette gjenspeiler nivået på hvordan EU-debatten var i 1994, skjønner jeg godt at ingen vil tilbake dit. 

Det er en ærlig sak at Olaussen ikke har tiltro til at nordmenn kan hevde seg i Europa, men jeg har et annet syn.

Knut André Sande
Nestleder, Europabevegelsen

Ifølge Olaussen er det visst «drømmerier» at Norge kunne deltatt i EUs demokratiske institusjoner på lik linje som Sverige, Danmark og Finland. Det er en ærlig sak at Olaussen ikke har tiltro til at nordmenn kan hevde seg i Europa, men jeg har et annet syn: Vi har mange engasjerte og hardtarbeidende folk i dette landet som jeg er sikker på ville gjort en forskjell i EU – hvis de bare fikk muligheten!

Klarer å ha to tanker i hodet samtidig

Olaussen mener at jeg har oversett et par grunnleggende fakta. Han trekker fram at Norge og EU kan ha motstridende interesser og da vil ikke en norsk kommissær eller dommer kunne ta parti med Norge. Nei, selvfølgelig ikke? Makten i EU er fordelt mellom ulike institusjoner med lovbestemte ansvarsområder og oppgaver.

I realiteten klarer de folkevalgte i EU-parlamentet å ha to tanker i hodet på samme tid.

Knut André Sande
Nestleder, Europabevegelsen

Enkelt sagt skal EU-kommisjonen ivareta EUs felles interesser, Ministerrådet ivareta medlemslandene sine interesser og EU-parlamentet ivareta innbyggerne sine interesser. Problemet i dag er at vi ikke er representert noen steder. Da kan vi ikke forebygge konflikter og det blir vanskelig å ivareta norske interesser dersom en konflikt først har oppstått.

Videre påstår Olaussen at nordmenn i EU-parlamentet ikke «representerer norske interesser, men sine partiinteresser». Ironisk nok presterer han i samme avsnitt å spørre hvordan nordmennenes gjennomslag ville vært opp mot «gigantiske fraksjoner» fra Tyskland, Frankrike og Spania. I realiteten klarer de folkevalgte i EU-parlamentet å ha to tanker i hodet på samme tid: De representerer nemlig både et politisk parti og en valgkrets (ofte et land).

Olaussen tegner et skremmebilde av tysk dominans, men tyskerne har kun 13 prosent av setene i parlamentet. I EU er det ingen partier eller land som er i nærheten av å ha flertall alene. Alle må samarbeide på tvers, argumentere for sin sak og inngå kompromisser. Det er synd at Olaussen er så opptatt av å problematisere alt som er galt med EU at han ikke klarer å se den åpenbare oppsiden ved å ha norsk tilstedeværelse i EU.