Ser Norge en annen vei når Europa er presset?

Nasjonal selvtillit

Det er nok å se på de siste nyttårstalene til de nordiske statsoverhodene. Danmarks statsminister Mette Frederiksen begynte sin nyttårstale med å si «Hvordan starter man en nytårstale i en så urolig verden?» Sveriges statsminister Ulf Kristersson, som holdt den tradisjonelle juletalen, innledet med «Vi samlas till jul i allvarstider.» Finlands president Alexander Stubbs åpnet med «Vi lever i en tid då vår känsla av trygghet rubbas nästan dagligen.» 

Faren med å bli for innadvendt er at vi vil gi et annet inntrykk.

Morten Irgens og Christen Krogh

De innledet alle sine taler med det internasjonale sikkerhetspolitiske landskapet og satte sine lands fremtid opp mot globale spenninger og geopolitisk ustabilitet. Mette Frederiksen brukte nesten halvparten av sin tale til å reflektere over dette. Hun la vekt på investeringer i forsvar, behovet for europeisk solidaritet og suverenitet, og Danmark som en sentral aktør i Europa. Hun pekte direkte på Russland, Iran og Kina og nevnte «Europa» ni ganger og «krig» sju ganger før hun trakk linjene tilbake til andre verdenskrig og sa: «Europa er mere udfordret, end vi har været siden de fem forbandede år.» 

Jonas Gahr Støres nyttårstale hadde en markant annen tone enn naboene. Han snakket lite om den geopolitiske situasjonen, og når han gjorde det var det med store forenklinger: «Det er frustrerende at mektige land ikke kommer til enighet om det aller mest grunnleggende i menneskers liv, i nasjoners liv: Fred, frihet og trygghet.» Talen var mer innenrikspolitisk og innadvendt, dreide seg mye om ulike aspekter ved det norske samfunnet – barna, utdanningssystemet og den historiske motstandskraften – og formidlet et bilde av nasjonal selvtillit og intern tillit. Kontrasten til Mette Frederiksen var stor: «Moskva. Pyongyang. Og Teheran. Tre hovedstæder, som de færreste har været i, i tre lande, som arbejder tættere og tættere sammen. Mod os.»  

Vær deg selv nok

Det er kan være mange grunner til at den norske talen var mer innadvendt enn i våre naboland. En mulig forklaring er at vi er nærmere et valg, og fordi utenrikspolitikk er konsensusdrevet i Norge, har det aldri har vært særlig viktig i en valgkamp. Men det manglende fokuset kan også være uttrykk for at Norge faktisk er mer selvsentrert og innadvendt enn våre naboland.

Dette gjør oss i så fall sårbare når verden utenfor oss er i endring, og når vi virkelig trenger forbundsfeller og partnere. Pandemien viste dette med all mulig tydelighet da vi fikk tilgang til EUs vaksiner fordi Sverige talte Norges sak. 

Ulf Kristersson sa i sin tale: «Vi gick in i Nato för att få skydd, för att ensam inte är stark. Speciellt inte i en orolig tid. Men vi gick också in för att ge skydd. En för alla, alla för en.» 

Mette Frederiksen sa i sin: «Og når Europa er presset, er Danmark det også.»

Faren med å bli for innadvendt er at vi vil gi et annet inntrykk, nemlig at når Europa er presset, ser Norge en annen vei.