Bruk samfunnsperspektiv i prioritering av helsetjenester

Investeringer – ikke utgifter

For mange sykdomsområder vil det verken være relevant eller etisk riktig å vurdere effektene i et samfunnsperspektiv. Derfor har ekspertgruppen foreslått å åpne for at det kan tas hensyn til samfunnseffekter der det er relevant. Jeg vil peke på noen aktuelle områder. 

Med en stadig mer presset sykehusøkonomi, må man se på helheten i helsetjenesten.

Leif Rune Skymoen
Administrerende direktør, LMI

Å forebygge sykdom er kanskje det mest ressursbesparende vi kan gjøre i et samfunnsperspektiv. Norge har et velfungerende barnevaksinasjonsprogram med høy oppslutning, som i dag sparer samfunnet for en stor sykdomsbyrde og betydelige helsekostnader. Ved å sørge for at også den voksne befolkningen tar de vaksinene helsemyndighetene anbefaler, vil vi dempe presset på helsetjenesten både ved at folk holder seg friske – og ved at helsepersonell holder seg friske og kan jobbe. Mange eldre som gjennomgår infeksjoner kommer aldri tilbake på samme funksjonsnivå som før infeksjonen, og trenger pleie og sykehjemsplasser.

Et vaksinasjonsprogram for voksne er endelig foreslått innført i statsbudsjettet for 2025, om enn bare som en forsiktig start. Nylig kom en internasjonal rapport som viser at gevinsten ved vaksinasjonsprogram for voksne er 19 ganger høyere enn kostnadene når man inkluderte vaksiner mot influensa, pneumokokksykdom, RS-virusinfeksjon og helvetesild. 

Med rett behandling er det pasientgrupper som kan komme tilbake til jobb. Et eksempel er migrenepasienter. At folk blir friske nok til å jobbe, fulltid eller tilpasset, er et gode for hver enkelt. Det er utvilsomt også et gode for samfunnsøkonomien. At folk blir friskere, bidrar også til å redusere belastningen på helsetjenesten. 

De demografiske endringene vil gi økt behov for helse- og omsorgstjenester i kommunesektoren. Forskning og utvikling resulterer nå i legemidler mot Alzheimers sykdom, som på sikt forhåpentligvis kan ta ned ressursbruken i kommunehelsetjenesten og redusere belastningen på pårørende. Sånn systemet er i dag, er det ikke sikkert at slike legemidler besluttes innført fordi kostnaden belastes andre budsjetter enn der besparelsene oppnås.  

Det meste av kostnadene i helsetjenesten går ikke til legemidler. Sykehusene bruker seks prosent av budsjettet på legemidler, og legemidlene tas i bruk kun hvis økonomiske analyser viser at tiltaket er kostnadseffektivt. De resterende 94 prosentene i helsebudsjettet møter ikke de samme kravene til kost-nytte. Med en stadig mer presset sykehusøkonomi, må man se på helheten i helsetjenesten og betrakte medisiner og vaksiner som investeringer og ikke utgifter.